3-2-1 Jump!

Før vi landet i Australia var det et siste stopp som måtte gjøres: New Zealand. Saueland. Landet med den breieste engelske dialekta på den sørlige halvkule. Vi satte oss på kveldsflyet fra Honolulu 8. februar og gjorde oss klar for en 9 timers flytur. Vi landet grytidlig dagen etterpå. Eller, var det virkelig dagen etterpå? Plutselig var datoen 10. februar! Datolinjen hadde lurt oss. Plutselig hadde vi mistet en dag. Og det var ikke en hvilken som helst dag! Søsteren min har nemlig bursdag på 9. februar. Og her stod altså jeg, en dato fattigere i en allerede amputert måned. Riktignok var jeg en smule glad det ikke var min bursdag jeg hadde hoppet over. Bursdagsmeldingen kom jo frem til riktig norsk tid uansett. Men tidsforvirrelsen førte til at noe måtte gjøres. Noe drastisk. Jeg trengte adrenalin, og gutta trengte å våkne opp. Vi satte derfor snuta mot Auckland Harbour Bridge for å få et adrenalinrush vi sent ville glemme.

Ansvarsfraskrivelsen er skrevet under

Dani kikker opp mot avsatsen

Nærmer oss 40m. Godt at vi har hjelm! (Hoho)

En gjeng med glade bygningsarbeidere

På toppen av brua stod det en glassplatform. Vi kunne se opp, ned, ut og inn. Det var virkelig høyt oppe, og for en fyr som har høydeskrekk (som meg), så følte jeg meg ikke akkurat høy i hatten. Men det var snakk om å gå ut av sin lille sikkerhetssone. Utfordre seg selv. Og når de andre gutta skulle i ilden, så kunne jeg ikke akkurat stå og se på! Det ville gått på selvrespekten løs. Her var det bare å hoppe i det og be om at strikken skulle holde enda en gang.

Dani med sine to kilo mer enn meg gjør seg klar

Fortsatt glad. Fortsatt i live.

Før vi hoppet måtte alle stå på vekta, for så å få påført tallet på håndbaken. Med mine 81kg var jeg tredje tyngst i gjengen. Det bestemte også rekkefølgen for hoppene. Strikken ble valgt alt ettersom hvor tung man var. Her var det ikke snakk om å jukse på vekta! Jeg fikk derfor se både Sigurd og Dani bli heist trygt opp igjen før det var min tur til å gå ut. Begge to kom opp med store glis og våte t-skjorter. De hadde dyppet nedi vannet. Og nå var det min tur. Jeg hoppet ut mot kanten. Nå var det ingen vei tilbake...

The Leap of Death

3-2-1 Jump!

På kanten var jeg (helt ærlig) pissredd, og med en høyde på litt over 40 meter så følte man at dette var feil. Det var rett og slett grunnleggende feil. Men Queens of the Stone Age-musikken som stod på full guffe i bakgrunnen hjalp unormalt mye på følelsene. Testosteronet kokte og nysgjerrigheten tok overhånd. Jeg stupte ned. Og for et kick det var!

"Sykt varmt. Måtte bare ta en dukkert!"

Herlig følelse på toppen

En storfornøyd gjeng

Etter 3 uker på reisefot sammen var det altså over for denne gang. Men for en avslutning det ble! Vi hadde på forhånd ingen forventninger til det drøye døgnet vi skulle være i Auckland. Det eneste vi visste var at noe måtte gjøres! Det var tross alt et halvt år til neste gang vi skulle sees igjen! Da er det London som står og venter, men inntil da skal vi altså gå hver for oss. Dani skulle til Perth, Vegard skulle til Sydney, jeg skulle videre til Melbourne og Sigurd skulle bli igjen i Auckland. Vi stod ved et veiskille. Det var på tide å si farvel. Herfra og ut var vi på egenhånd. Et nytt eventyr var over. Et annet var i gang.