Down Under Part I

To måneder har gått siden jeg ankom Melbourne. Mye har skjedd siden den tid. Det virker nesten som om jeg har levd et lite liv her nede allerede. Rik på inntrykk har jeg mange historier å dele. Som for eksempel da jeg forvillet meg inn i et fri Palestina-tog fordi jeg skulle ta en snarvei ned til elva, eller mitt første møte med goon (smell!) eller jomfruturen til storcasinoet nede langs elva. Eller enda flauere, da jeg i god tro kalte ei mexicansk jente for caliente fordi jeg trodde det var det samme som senorita. (Viste seg at det betydningen var av en noe annen art) Allerede rett etter at jeg forlot Vegard, Sigurd og Dani i Auckland visste jeg at reisen kom til å endre seg. Livet som turist var over for denne gang. Studenttilværelsen var tilbake. Og jeg likte det!

Under fadderuka bodde jeg på Queen College

Ting gikk fort i starten. Ny leilighet, australsk mobilnummer og nytt bankkort var i boks. Og snaue to dager etter ankomst var fadderuka for internasjonale studenter i gang. 100 lucky foreigners skulle ta seg inn på herskapelige Queens College. Og det var litt av en bygning! Her bodde man på hvert sitt rom i ulike fløyer med egne navn. Jeg bodde i det som ble kalt Wyvern Wing. En stor drage prydet den ene veggen i korridoren. Det virket helt surrealistisk. En av de mange amerikanerne spurte: "Hvor er Humlesnurr?" Og som om ikke det var nok skulle alt dette blandes med en god dose American Pie. For i midten av gårdsplassen stod alle de australske vertene klare for å starte moroa. Det var ikke noen tvil: Dette kom til å bli heftig!

Downtown Melbourne

South Lawn på campus

Enda et bilde fra University of Melbourne

En av grunnpillarene fra studentlivet på NHH: "Helt om dagen, helt om natten", stod sterkt også i Australia, og særlig under Melbourne Welcome (navnet på den internasjonale fadderuka). Surfing, tur til Melbourne Cricket Ground, tur i toppen av Eureka Skytower (høyeste bygning på den sørlige halvkule), guiding rundt om i byen og x-antall herlige smug, visitt innom dyerparken og formelle middager var bare noe av det som stod på programmet på dagtid. Så var det kveldene da. Eller nettene. Også her var programmet fullstappet. Det ble med andre ord lite søvn. Og sinnsykt mye moro!

Amerikanske Armen og jeg under Formal Dinner

Faddergruppe 8!

Australian Theme Party (legg merke til koalabjørnen og den snasne wombat-trøya)

Etter fadderuka kom O-Week. Det var med andre ord enda en hel uke til forelesningene på universitetet satte i gang. Ferien var altså ikke helt over likevel, og moroa fortsatte. Nattmarkedet på onsdager med utekonserter var et naturlig stopp. Beachen på St. Kilda også. Her var det bare å kose seg i sola til huden prellet av.

NHH'erne Fredrik, Frederico (omdøpt), meg og Eyolf, med den tyske gangsteren Chris nede til venstre

Mexicanske Miguel med kenguburger på nattmarkedet

Franskamerikaneren Marc er i overkant sulten/tørst

Til ære for Sunniva: Lilla skjorte på BBQ (men ikke rosa!)

Marc og tyske Stefan skåler

Mexicanske Anabel er "utafor" på houseparty

Min første helgetur utenfor Melbourne skjedde for noen uker siden. Jeg skulle besøke to australske jenter jeg ble kjent med i fjor sommer i en liten landsby kalt Warrnambool. Det var jo rett bare rett utenfor byen! En 4-timers togtur senere var jeg fremme. Australierne har virkelig et annet forhold til avstander enn det vi har hjemme! Likevel, det viste seg å bli en knallsuksess. Her var det kenguruer, emuer, djevelrokker og ikke minst koalaer lurkende rundt omkring. Himmelen var blå, havet var varmt og alle spiste kjærlighet på pinne. Snakk om idyll!

Sarah, Liz og en høyreist nordmann

Liz fryser, El smiler og jeg chiller

Jeg ser min første ville koala!

En våken og fluffy pelsdott!

Jeg vet ikke om det var synet av en våken koala eller en vill emu som fikk meg til å bli med, men like etterpå spurte tyske Stefan meg om jeg ikke skulle bli med ham på en 80km lang bushwalk i Tasmania. Det var snakk om å virkelig oppdage australsk natur og dyreliv. På en annen side hadde skolen akkurat begynt. Jeg hadde jo vært på ferie i over 10 uker! Men med videoforelesninger på skolen var svaret enkelt: "What the hell... Let's go!"

3-2-1 Jump!

Før vi landet i Australia var det et siste stopp som måtte gjøres: New Zealand. Saueland. Landet med den breieste engelske dialekta på den sørlige halvkule. Vi satte oss på kveldsflyet fra Honolulu 8. februar og gjorde oss klar for en 9 timers flytur. Vi landet grytidlig dagen etterpå. Eller, var det virkelig dagen etterpå? Plutselig var datoen 10. februar! Datolinjen hadde lurt oss. Plutselig hadde vi mistet en dag. Og det var ikke en hvilken som helst dag! Søsteren min har nemlig bursdag på 9. februar. Og her stod altså jeg, en dato fattigere i en allerede amputert måned. Riktignok var jeg en smule glad det ikke var min bursdag jeg hadde hoppet over. Bursdagsmeldingen kom jo frem til riktig norsk tid uansett. Men tidsforvirrelsen førte til at noe måtte gjøres. Noe drastisk. Jeg trengte adrenalin, og gutta trengte å våkne opp. Vi satte derfor snuta mot Auckland Harbour Bridge for å få et adrenalinrush vi sent ville glemme.

Ansvarsfraskrivelsen er skrevet under

Dani kikker opp mot avsatsen

Nærmer oss 40m. Godt at vi har hjelm! (Hoho)

En gjeng med glade bygningsarbeidere

På toppen av brua stod det en glassplatform. Vi kunne se opp, ned, ut og inn. Det var virkelig høyt oppe, og for en fyr som har høydeskrekk (som meg), så følte jeg meg ikke akkurat høy i hatten. Men det var snakk om å gå ut av sin lille sikkerhetssone. Utfordre seg selv. Og når de andre gutta skulle i ilden, så kunne jeg ikke akkurat stå og se på! Det ville gått på selvrespekten løs. Her var det bare å hoppe i det og be om at strikken skulle holde enda en gang.

Dani med sine to kilo mer enn meg gjør seg klar

Fortsatt glad. Fortsatt i live.

Før vi hoppet måtte alle stå på vekta, for så å få påført tallet på håndbaken. Med mine 81kg var jeg tredje tyngst i gjengen. Det bestemte også rekkefølgen for hoppene. Strikken ble valgt alt ettersom hvor tung man var. Her var det ikke snakk om å jukse på vekta! Jeg fikk derfor se både Sigurd og Dani bli heist trygt opp igjen før det var min tur til å gå ut. Begge to kom opp med store glis og våte t-skjorter. De hadde dyppet nedi vannet. Og nå var det min tur. Jeg hoppet ut mot kanten. Nå var det ingen vei tilbake...

The Leap of Death

3-2-1 Jump!

På kanten var jeg (helt ærlig) pissredd, og med en høyde på litt over 40 meter så følte man at dette var feil. Det var rett og slett grunnleggende feil. Men Queens of the Stone Age-musikken som stod på full guffe i bakgrunnen hjalp unormalt mye på følelsene. Testosteronet kokte og nysgjerrigheten tok overhånd. Jeg stupte ned. Og for et kick det var!

"Sykt varmt. Måtte bare ta en dukkert!"

Herlig følelse på toppen

En storfornøyd gjeng

Etter 3 uker på reisefot sammen var det altså over for denne gang. Men for en avslutning det ble! Vi hadde på forhånd ingen forventninger til det drøye døgnet vi skulle være i Auckland. Det eneste vi visste var at noe måtte gjøres! Det var tross alt et halvt år til neste gang vi skulle sees igjen! Da er det London som står og venter, men inntil da skal vi altså gå hver for oss. Dani skulle til Perth, Vegard skulle til Sydney, jeg skulle videre til Melbourne og Sigurd skulle bli igjen i Auckland. Vi stod ved et veiskille. Det var på tide å si farvel. Herfra og ut var vi på egenhånd. Et nytt eventyr var over. Et annet var i gang.

Aloha Hawaii Part II

Selv over en måned etter ankomst har jeg enda altså ikke klart å blogge om Kenguruland. Luksusproblemet er at det eksisterer så altfor mye snadder å fortelle om som inntraff før ankomsten i Melbourne. Dette kan selvfølgelig ikke forbigås i stillhet. Her krever hver eneste destinasjon sitt lille (eller store) blogginnlegg. Så det er bare å smøre seg inn med tålmodighetskremen, for selv om ferden til de fire nordmennene nærmet seg Australia med stormskritt hadde de fortsatt 6 dager igjen på Kauai. Med andre ord, det var på tide å tilbringe en snau uke på den nordligste (og jeg vil gå langt på vei med å si også den diggeste) av Ananasøyene i midten av Stillehavet.

Hello! I've just arrived in my fantastic boat!

Meg. I vannet. Uten svømmeegg.

Noe det var lett å legge merke til på Kauai var hvor miljøbevisste de innfødte var. Naturen stod over alt, og mennesket var bare en liten del av det store bildet. Det virket som om alle var naturvernere. Og ikke minst; alle var hobbygartnere! Det fantes ikke en overgrodd hage eller ugress noe sted! Og gressklipperen gikk til alle døgnets tider. De fleste hadde sitteklipper. Likevel var det ingen som sladdet, kjørte om kamp og eller cruiset rundt uten mening. Selv munkeselene ble gjerdet inn når de tok seg en lur på stranda. Dette var noe annet enn en tur på Oslo S hvor sprøytespissene ligger strødd og byduer blir brukt som fotballer!

"Seal, seal!"

Dani og jeg trener imaginær styrke

Noe vi fant ut fort var riktignok hvor dårlig kollektivtrafikken på øya var. Kauai tiltrekker seg ikke like mange turister som Oahu, Maui og Big Island, og det var noe vi merket. Etter en tur med bussen (som liknet mer på en romslig bobil) skjønte vi at det ville bli problematisk å komme seg til nordsiden hver dag når kjerra bare gikk to ganger om dagen. Leiebil var derfor svært tiltrengt!

To glade gutter i en godbil fra Hertz

Vi hadde på forhånd hørt at Kauai skulle være en av de vakreste øyene i Hawaii. Det vi så for oss var enda flottere strender, finere palmer og huladamer med kokosnøtter og ananas. Overraskelsen var derfor stor når vi vandret rundt i øyas enorme canyons! Vi parkerte derfor bilen og gikk (uten kvikk lunsj og appelsin) ut på et lite eventyr.

På toppen av Waimea Canyon Lookout

Vegard tar bomba på land

Boardwalks: For the lazy walkers.

Turens høydepunkt (bokstavelig talt) var en times helikoptertur over Kauai. Og øya som ble brukt som landskap i Jurassic Park-filmene hadde mer å by på!

Vegard og Dani med de nyeste innen høreklokker. Fra Adidas.

Sigurd og har det tipp-topp-tommel-opp!

Hanalei Beach. Kåret til USAs fineste strand. Ikke dum.

Manglet bare en T-Rex

Dani vil haike tilbake

Sigurd og jeg, med rent mel i posen

Etter å ha sett hvor fint det var på Hanalei Beach var det bare å ta turen dit. Surfing for nybegynnere stod på programmet, og Dani, Sigurd og Vegard gledet seg til å rocke skum og bølger.

Surfing på land. Ikke like kult som surfing på vann.

Dani datt og Vegard peker og ler. Selvforklarende!

Et våtdraktskille senere, og surfetimen var over!

Jo flere dager som gikk, jo mer elsket vi den lille Stillehavsøya. Selv om det ikke lenger var noen Five Guys Burger Shop, andelen med fries var langt mindre enn før og latinoamerikanerne var borte, så var Hawaii virkelig herlig. Og stille. Det var noe magisk med alle selene som lå og rullet seg inn som en skråtobakk i sand på stranda, djevelrokkene som svømte i vannet som om de var glidefugler og alle havskilpaddene som poppet opp til overflaten i ny og ne som ubåter fra havdypet. Kauai var paradis på jord. Og det kanskje aller vakreste stedet på øya het Secret Beach. Det var også det siste stedet vi besøkte. For denne gang.

Spenningen steg på vei mot Secret Beach

Johan + Sandstrand = Sant

Kunstnerisk innslag fra klippene på Secret Beach (honnør til hobbyfotograf Vegard)

Et 6 dagers langt eventyr var over. Det var på tide å bevege seg videre. Vi skulle tross alt til Australia. For å gå på skole! (Noe vi nesten hadde glemt). Ferien på ferieparadiset var over. Alt vi etterlot oss var fotspor på stranda

So long Hawaii

Aloha Hawaii! Part I

Etter 8 ville dager i Miami bar ferden videre ned mot Kenguruland. En liten stopp på veien måtte riktignok gjøres. Etter en rask mellomlanding i Seattle cruiset Alaskan Airlines-flyet (!) vårt inn mot et lite øyparadis i midten av Stillehavet. Det var klart for en 10-dagers pit stop på Hawaii!

Bye bye Miami

En god vegg av varme møtte oss på Honolulu Airport, men til vår store overraskelse var det ingen dame i hulaskjørt og kokosnøtt-BH som gav oss blomsterkranser ved ankomst. (Litt skuffa). Gleden kom riktignok raskt tilbake! Hotellet, som lå rett ved Waikiki Beach, var strøkent til tusen og stranda var latterlig digg. Tane-sjef Dani smilte fra øre til øre. Her var det bare å la sola jobbe!

De fem S-ene for en vellykket tan: Sekk, solbriller, shorts, solkrem og slippers

Vegard viser noen frekke moves sammen med surfeknugen Duke Kahanamoku

Da vi gikk rundt om i Honolulu snublet vi over et godt over middels stort tre. Hva slags tre det var vet vi ikke, ei heller hvorfor det var plantet akkurat der (noe vi bare kan gjette på var fordi vi vandret rundt om i en stor park)!. Det eneste vi brydde oss om der og da var om det var mulig å klatre i. Magefølelsen vår sa: Ja. Det var dermed duket for kvalitetstid i parken.

Et godt over middels stort tre

It's monkey time!

Markedet var forøvrig også verdt et besøk. Og Vegard var storfornøyd med sin nyeste t-skjorte!

Vegard med sin nye He is gay -->-t-skjorte (og Sigurd)

Noe annet vi følte var obligatorisk da vi var på Hawaii var et besøk til Pearl Harbour. Av alt man kunne besøke rundt på forsvarsbasen (som fremdeles er aktiv), var kanskje besøket til USS Missouri det mest spennende. USS Missouri, som ble bygget ferdig i 1944, er USA sitt aller siste slagskip (battleship), og det er enormt! Det var også her Japan senere skrev under overgivelsespapirene for 2. verdenskrig. (Og Oberst Cosgrave fra Canada skrev under på feil navnelinje og følgelig herpet alt av videre system, noe amerikanerne selvfølgelig elsker å vitse om den dag i dag).

Gravplassen til de 1177 drepte under angrepet på Pearl Harbour

Dani har noe i kikkerten

Spenstige kanoner på USS Missouri

Splitte mine bramseil! Slagplanen er lagt!

På den siste dagen på Oahu ble det derimot bråbestemt at vi skulle løpe opp til det berømte utkikkspunktet og den tidligere vulkanen Diamond Head. Det vi riktignok ikke visste var at det kun var én vei opp til toppen. I beste idrettsånd løp vi den lengste veien rundt fjellet, før vi satte kursen mot toppen. Sola var på vei ned, så her gjaldt det å være rask for å få med seg solnedgangen! Alle hadde jo tross alt med seg kamera, og med Vegards sitt nye Canon-speilrefleks var det duket for meget gode bilder! Utrolig nok viste det seg at fjellet var stengt på kveldstid! Den siste tunnelen før utkikkspunktet var sperret (og voktet) for turister! Ai ai ai. Strek i regninga! All den melkesyra for ingenting!

Så da stod vi der, med skjegget i postkassa og tenkte tilbake på hva som kunne ha vært. Om vi bare hadde løpt en halvtime før. Eller eventuelt hadde vært på StafKom-treninger før vi dro!

"Skal vi serøst løpe opp der?"

Ikke noe er som en svett trøsteklem når man er sliten og nedbrutt!

Det ble derfor ingen vakre solnedgangbilder fra Diamond Head denne gangen. Men vi skulle tross alt videre til Kauai, så muligheten for et par smådigge bilder av solnedgangen på Hawaii var fremdeles til stede! Om vi klarte det er bare å vente og se i neste blogginnlegg! Inntil videre får dere kose dere med dette bildet tatt fra Waikiki Beach!

Waikiki Sunrise