Jeg og Stefan på Hobart AirportEn natt på Backpacker Hostel i Launceston stod på programmet før ferden bar videre mot Cradle Mountain National Park. Dette var forøvrig en av mange nasjonalparker i Tasmania, en øy som egentlig ikke er annet enn en stor nasjonalpark. Og da vi var fremme var det bare å ta beina fatt. Opptil 3 mil om dagen skulle spankuleres i beste turånd. Med 15kg på ryggen hver. Det var bare å sette i gang!
Cradle Mountain i det fjerne (legg merke til krybbeformen)
Stefan og jeg med utsikt over Dove Lake og Cradle Mountain
Noen steder var det til og med boardwalksEtter å ha lest kartet litt feil endte vi opp med å gå en passe lang omvei. Tanken var å få med oss Wombat Pool, og kanskje også se noen wombater om vi var heldige. Det resulterte i en 5km lang ekstra tur. Ikke så vi noe til de tykke pelsdottene heller. Jaja. Gjort er gjort, og spist er spist. De fleste pungdyrene på Tasmania er det som kalles nocturnal animals, dvs kun aktive på natten. Så det var bare å være tålmodig. Og i verste fall så fikk vi hvertfall sett en hel haug med wombat-poo! Avføringen er nemlig formet som perfekte terninger! Artig og ikke minst nyttig fakta!
Etter en god del klatring nådde vi toppen!
På vei ned igjen fra Cradle Mountain begynte solen å gå ned, og vi hadde fortsatt 8km å gå. Da var det passe kjipt å glemme lommelykt! Jaja. Stefan hadde i alle fall hodelykt. Bare å komme seg til første ranger campground nå, før det ble bekmørkt. Men lyset var jo så fint! Bilder måtte tas. Tiden passerte. Solen gikk ned. Lommelykta var borte og dyrene begynte å komme frem. Dette skulle bli kos!
Stefan a.k.a Gandalf the Grey
Noe kjølig nå foran Barns BluffEtter solnedgang begynte det å rasle i hver busk. Nattdyrene våknet nå, og vi hadde fortsatt en vidde og en skog å ta oss gjennom. Vi var dømt til å møte på et eller annet. Det var bare å gjøre seg klar. Bare minutter senere hørte vi de første trinnene fra en skapning verken jeg eller Stefan hadde sett noensinne. En fluffy mammawombat og et lite pelsnurk av en babywombat var ute på kveldstur. Akkurat der og da tenkte jeg på broren min, som har elsket de små pelsdottene helt siden han var liten. Dette skulle han gitt mye for å ha sett. Jeg fiklet med kameraet for å knipse noen gode bilder, men uten sollys var det vanskelig, og nå begynte de to søte skapningene å løpe av sted. I et siste desperat forsøk fikk jeg endelig de to små rakkerne på kornet. Nå kunne jeg legge meg i teltet lykkelig. Om vi rakk å komme frem da selvfølgelig.
To wombater på turEtter en times vandring i mørket så vi endelig lys fra en hytte. Vi hadde overlevd første dag i bushen. En rimelig god nuddelmiddag ventet på oss før det var klart for en god natt i sovepose og 5 plussgrader.
Dag 2: På andre siden av Barns Bluff. (Skippy er nede til venstre)Våken klokka 6. Sistemann inn, førstemann ut. Det var sånn det skulle være! Dag to var nemlig den lengste dagen. 27 km skulle gåes. Det var ikke mye tid å somle bort. Et par brødskiver med peanøttsmør og vi var i gang igjen. Og noen timer senere så var temperaturen godt over 20-tallet igjen. Herlig!
Incredible strengthPå dag to var det riktignok ingen store fjell som skulle bestiges. Det eneste vi skulle besøke utenom hovedstien var en innsjø kalt Lake Wills og et fossefall. Omveien var på knapt halvannen time, så det var ikke veldig langt, men stien ble plutselig gjenngrodd av småkratt, perfekt for slanger! Og bare på turen bort til innsjøen så vi to grønne ormer snoke seg foran oss. Da var det ekstra godt å vite at alle slangene på Tasmania var giftige. Jaja. Sånn er det på tur! De forsvant like fort som de kom, så ingen skade var skjedd. Vi kunne derfor feire litt med etterlengtet norsk melkesjokolade og fortsette ferden videre.
Sidetrip i slangemekka Lake Wills
Melkesjokoladen fra Tax Free-sjappa røyk etter 2 måneder
Det begynte å gå litt saktere etter 8,5 gnagsårPå slutten av dagen begynte føttene å verke noe voldsomt. Selv om jeg hadde prøvd å gå til de nye støvlene i noen dager før reisen hadde jeg altså fått gnagsår. Nærmere bestemt 8,5 (usikker på den siste). Og når man vet at man skal gå i nesten en mil til med tung sekk på ryggen og lite vann igjen, da føles livet litt surt. Veldig surt faktisk. Men vi skulle frem! Vi kunne ikke gi oss nå! Stefan spurte hundre-og-ørten ganger hvordan det gikk. Han var oppriktig bekymret. Jeg sjanglet, så dobbelt, hadde ikke energi. Men jeg ville så gjerne komme frem før solen gikk ned. Å gå i mørket ville være 10 ganger verre. Vi hadde ikke tid til pauser. Så vi fortsatte å gå, jeg fortsatte å vingle og Stefan fortsatte å spørre. Akkurat da var jeg glad jeg hadde en så ålreit turkamerat. Og plutselig så vi et skilt. "Campground --> 10 minutes". Vi var nesten i mål. Og solen var på vei ned. Snakk om flaks. 10 grusomt lange minutter senere var det bare å fyre i gang primusen igjen. Det var klart for middag. Det var klart for nudler. Digg!
Dag 3: Gjennom skog og moseMed godt teipede føtter var det bare å tre på seg fjellstøvlene igjen og gå ut. Vi hadde nok en stor og tung dag foran oss. 22 km skulle passeres, inkludert en bestigning av 1613m høye Mt. Ossa, Tasmanias høyeste fjell. Og både kroppen og føttene føltes overraskende bra! Sola strålte som aldri før og fjellet stod og smilte til oss. Det som kvelden før hadde virket som en umulighet så ut til å bli en enkel tur i parken. Noen ganger er livet bare fantastisk herlig.
Fjellhylle like ved toppen av Mt. Ossa
Fantastisk dag. Fantastisk utsikt.
Middag i den nye ranger-hytta. Denne gang med nudler OG tomatbønner!Dag tre var unnagjort. En dag stod igjen. 26 nye km skulle vandres, denne gang langs Lake St. Clair. Og det var lettere enn gjort. Nå var det Stefan som begynte å bli sliten. Hele turen hadde vi gitt F i spindelvev og edderkopper, men slanger hadde vi vært på vakt for. Spesielt med tanke på at alle slangene på Tasmania er giftige, og noen ganger også dødelige. Tigerslangen er for eksempel verdens tredje gifigste. Jeg spratt derfor ganske fort opp da en 1,5 meter lang jævel snoket seg rundt oss på stien. Stefan stod og tok bilder av trær og ante ingen ting. Jeg så bare den svære ormen nærme seg min tyske venn. Pulsen skjøt opp i været. "SNAKE!!!" Vi måpte. Hva gjør vi nå? Vi holdt oss rolig. Her var det ikke noe poeng i å trampe i bakken, for denne krabaten ville vi ikke gjøre sint. Jeg rakk forsiktig etter kameraet. Plutselig var slangen på vei inn i et kratt like ved. Stien var fri igjen, men bildene ble ikke de beste. Pokker. "How cool wouldn't it be if we took a photo of that one?" sa jeg retorisk til Stefan. Han mumlet noe. Jeg tror det var ja. Det var tydelig at han var sliten, og bare fem minutter senere fikk jeg virkelig bekreftet det. Stefan, som gikk først var centimetere fra å tråkke på en ny jævel. Denne gang var det en grønn "white-lipped snake" som lå på stien, godt kamuflert blant våte kvister og blader. Denne slangen er riktignok en del mindre enn tigerslangen, men fortsatt passelig giftig. Og nå var vi en mil unna nærmeste ranger i begge retninger! Et bitt av denne kunne vært kritisk, og slangen lå altså midt mellom oss. Drømmescenario. Samtalen (eller brølene) som skjedde i de påfølgende sekundene foreløp seg noe slikt:
Jeg: "Snake!!!"
Stefan: "Where??"
Jeg: "You almost stepped on it!!"
Stefan: "Are you serious?? I can't see it!"
Jeg: "ARE YOU BLIND??? IT'S RIGHT THERE!!!"
Jeg: "Snake!!!"
Stefan: "Where??"
Jeg: "You almost stepped on it!!"
Stefan: "Are you serious?? I can't see it!"
Jeg: "ARE YOU BLIND??? IT'S RIGHT THERE!!!"
Liten gifitg jævelJeg begynte å trampe ganske hardt i bakken. Slanger kan ikke høre, men de reagerer på vibrasjoner i bakken. Så kraftige tramp gjør gjerne at de forsvinner. 90% av alle slangebitt skyldes nemlig at folk har provosert eller tråkket på slanger i forkant. Stefan hadde flaks. Han var centimetere unna å bli enda en brøk i statistikken. I stedetfor knipset han et par bilder av godormen før den pilte unna. Tyskeren og jeg kunne puste lettet ut før vi fortsatte det lille stykket som var igjen av turen. Denne gang i full snake mode. Og plutselig var vi i mål!
94 km, 8,5 gnagsår og to heftige slanger senere var vi i målDen påfølgende natta satte vi opp telt sammen med en gjeng østerrikere og franskmenn. Det var tydelig at the Overland Track var en populær tur for europeiske backpackere, og jeg skjønte hvorfor. For en tur det hadde vært! Jeg hadde gjennomført nok et eventyr, en tur jeg sent vil glemme og gledet meg allerede til neste fjelltur. Tid og sted er foreløpig ukjent. Men jeg har på følelsen av at det ikke blir så lenge til. Inntil videre: Kom deg ut av sofaen. Du aner ikke hva du går glipp av!
Nattbesøk av en Brush Tail Possum
Morgengry ved Lake St. Clair. Nok en tur var over.