Aloha Hawaii! Part I

Etter 8 ville dager i Miami bar ferden videre ned mot Kenguruland. En liten stopp på veien måtte riktignok gjøres. Etter en rask mellomlanding i Seattle cruiset Alaskan Airlines-flyet (!) vårt inn mot et lite øyparadis i midten av Stillehavet. Det var klart for en 10-dagers pit stop på Hawaii!

Bye bye Miami

En god vegg av varme møtte oss på Honolulu Airport, men til vår store overraskelse var det ingen dame i hulaskjørt og kokosnøtt-BH som gav oss blomsterkranser ved ankomst. (Litt skuffa). Gleden kom riktignok raskt tilbake! Hotellet, som lå rett ved Waikiki Beach, var strøkent til tusen og stranda var latterlig digg. Tane-sjef Dani smilte fra øre til øre. Her var det bare å la sola jobbe!

De fem S-ene for en vellykket tan: Sekk, solbriller, shorts, solkrem og slippers

Vegard viser noen frekke moves sammen med surfeknugen Duke Kahanamoku

Da vi gikk rundt om i Honolulu snublet vi over et godt over middels stort tre. Hva slags tre det var vet vi ikke, ei heller hvorfor det var plantet akkurat der (noe vi bare kan gjette på var fordi vi vandret rundt om i en stor park)!. Det eneste vi brydde oss om der og da var om det var mulig å klatre i. Magefølelsen vår sa: Ja. Det var dermed duket for kvalitetstid i parken.

Et godt over middels stort tre

It's monkey time!

Markedet var forøvrig også verdt et besøk. Og Vegard var storfornøyd med sin nyeste t-skjorte!

Vegard med sin nye He is gay -->-t-skjorte (og Sigurd)

Noe annet vi følte var obligatorisk da vi var på Hawaii var et besøk til Pearl Harbour. Av alt man kunne besøke rundt på forsvarsbasen (som fremdeles er aktiv), var kanskje besøket til USS Missouri det mest spennende. USS Missouri, som ble bygget ferdig i 1944, er USA sitt aller siste slagskip (battleship), og det er enormt! Det var også her Japan senere skrev under overgivelsespapirene for 2. verdenskrig. (Og Oberst Cosgrave fra Canada skrev under på feil navnelinje og følgelig herpet alt av videre system, noe amerikanerne selvfølgelig elsker å vitse om den dag i dag).

Gravplassen til de 1177 drepte under angrepet på Pearl Harbour

Dani har noe i kikkerten

Spenstige kanoner på USS Missouri

Splitte mine bramseil! Slagplanen er lagt!

På den siste dagen på Oahu ble det derimot bråbestemt at vi skulle løpe opp til det berømte utkikkspunktet og den tidligere vulkanen Diamond Head. Det vi riktignok ikke visste var at det kun var én vei opp til toppen. I beste idrettsånd løp vi den lengste veien rundt fjellet, før vi satte kursen mot toppen. Sola var på vei ned, så her gjaldt det å være rask for å få med seg solnedgangen! Alle hadde jo tross alt med seg kamera, og med Vegards sitt nye Canon-speilrefleks var det duket for meget gode bilder! Utrolig nok viste det seg at fjellet var stengt på kveldstid! Den siste tunnelen før utkikkspunktet var sperret (og voktet) for turister! Ai ai ai. Strek i regninga! All den melkesyra for ingenting!

Så da stod vi der, med skjegget i postkassa og tenkte tilbake på hva som kunne ha vært. Om vi bare hadde løpt en halvtime før. Eller eventuelt hadde vært på StafKom-treninger før vi dro!

"Skal vi serøst løpe opp der?"

Ikke noe er som en svett trøsteklem når man er sliten og nedbrutt!

Det ble derfor ingen vakre solnedgangbilder fra Diamond Head denne gangen. Men vi skulle tross alt videre til Kauai, så muligheten for et par smådigge bilder av solnedgangen på Hawaii var fremdeles til stede! Om vi klarte det er bare å vente og se i neste blogginnlegg! Inntil videre får dere kose dere med dette bildet tatt fra Waikiki Beach!

Waikiki Sunrise