One Big Red Rock

Det er vel lite annet som representerer den australske outbacken bedre enn Ayers Rock. Med et halvt år i Australia var dette absolutt et sted jeg burde dra. Så da gjorde jeg det!!

Franske Marc, amerikanske Steve og norske Vegar gjorde opp et godt reisefølge på ferden til Alice Springs. I den 28,000 innbygger store byen nesten 100 mil fra alle andre store byer i Australia møtte vi "local lad" Luke. (Vel, han komer fra Melbourne, men han er fortsatt australsk!) Han skulle vise seg å bli vår personlige guide på turen. Følget var endelig komplett. Nå var det bare å komme seg inn i bilen og ut til steinen. Den lå like rundt hjørnet.

Like rundt hjørnet viste seg å være 5 timer! Og nei, det var ingen hjørner heller. Veien var rimelig strak! MEN vi kom fram. Og det var da et par ville kameler på veien, så helt bortkastet var jo ikke ørkenturen heller! Og den 348m høye røde steinen, ja... den var rød!

En ensom rød stein

Jeg peker feil vei!!

Keege Vegar og den burka-rebelske franskmannen Marc

Ayers Rock, eller Uluru som er det offisielle og opprinnelige navnet, går for å være verdens største monolitt. Og i likhet med isfjell kan du kun se toppen av den massive steinen. Men den er riktignok ganske høy for det. Og bratt! De er derfor raske med å stenge den av hvis det er regn, da folk har for vane for å skli. Heldigvis var det sol for oss. Stekende sol! Vi bestemte oss for å gå rundt steinen først. Det endte med en tur på 3 timer uten vann. All den røde sanden gjorde oss rimelig tørste, og nå var det bare 40 minutter til solnedgang. Australske Luke sa vi måtte skynde oss til solnedgangsplassen. Franske Marc hadde lyst til å gå opp på steinen. For min del endte det med en Ole Brum-løsning. Begge deler.

Noen som trenger rød sand?

To store glis, fire sure bein og en 20 min løpetur senere

Mye melkesyre og en rask nedstigning senere hoppet (eller krøket) vi oss inn i bilen og satte av sted for å få med oss solnedgangen. Det gikk akkurat. Sweet! Men solOPPGANGEN var visst MYE finere! Så da var det bare å grille litt (Australierne er glad i grilling!), før vi la oss inn i de armerte soveposene våre (a.k.a. swags) blant verdens giftigste slanger, kenguruer, kameler og paringsglade kaniner. Heldigvis så vi ingen av dem. Med unntak av kaninene da. Og stjernehimmelen var like klar som på Fraser Island og Tasmania. Hadde det ikke vært for at jeg var på guttetur ville jeg nesten sagt at det var litt romlemantisk. Men det var det altså ikke. Selv om stjerneskuddene var mange.

Marc stikker hodet ut av swagen (fransk åpning!)

Klokka var 5.00. Det var på tide å stå opp. Vi måtte skynde oss for å rekke soloppgangen. Og ikke minst, bergenseren Vegar og jeg måtte skifte til skjorte og slips. Det var jo 17. mai! Snakk om kulturell opplevelse. Og vi som skulle til en aboriginerlandsby senere på dagen også! Dette kom til å bli vilt. Det eneste som manglet nå var is!

Soloppgang foran Uluru. PÅ 17. MAI!

Etter mange grasiøse 17.mai-bilder foran steinen var det på tide å sette kursen for Santa Teresa Village, en aboriginerlandsby på 500 innbyggere hvor Luke var engelsklærer. På veien stoppet vi på en bensinstasjon (Sjokk! Det var jo bare en 6 timers kjøretur!) Det luktet IS! Vegar, den glade bergenser og jeg førte istradisjonen videre, og plutselig stod alle med en stor is i hånda, mens Vegar og jeg sang nasjonalsangen på full styrke foran en horde av tilfeldige tilskuere. Det er mulig det var den røde sanden, den spesielle dagen eller den etterlengtede isen, men stemmene våre sprakk ikke en eneste gang. Vi fikk stående ovasjoner. Gleden var stor og smilene satt løst. Her var det bare å bukke pent og kjøpe is nummer 2! Great success.

Luke, Steve og Marc lagde et band-cover vel fremme i landsbyen !

The SUUN GOES DOOWN

Kanskje livets solnedgang

Et stykk sinnsyk solnedgang

Vel fremme i aboriginerlandsbyen opplevde vi en helt annen kultur. Det var nesten som å være i en annen verden. Vi fikk være med på en røykseremoni med en ekte sjaman og inne i det de kalte "klubben" fikk vi møtt alle aboriginerbarna. Her fløy det australske fotballer, basketballer og vanlige fotballer om hverandre. Headshot! Fulgte man ikke med her så kjente man det! Og var det en ting de var sykelig opptatt av så var det muskler! Jaja, da ble det flexetid da!

Gruppebilde!

Noe tvilsomt hvem som går av med seieren her!

Å stramme bicepsen gjorde deg svært populær på "klubben"

Kultursjokk til tross, nasjonaldagen ble kanskje til min mest minnerike noensinne, til tross for 20 feiringer foran Eidsvollsbygningen og én i Bergen. Det ble en 17. mai jeg sent vil glemme.

Cruisin' the Beaches of QLD!

Når man har påskeferie i Australia er det mye som taler for at det blir en litt annerledes opplevelse enn den tradisjonelle påsketuren på fjellet med kakao i termosen og appelsin og kvikk lunsj i sekken. Årsak: Fjellene er små og de er altfor få. (Oi, et tilfeldig rim!). Da Spring Break startet for fullt på University of Melbourne bestemte derfor engelskmannen Nick og oss fire nordmennene fra NHH å gjøre det stikk motsatte av hva vi vanligvis ville gjort ved denne tiden. Vi leide oss en firhjulstrekker og dro til verdens største sandøy, Fraser Island! For min del betydde det et gledelig gjensyn med Brisbane og solskinnsstaten Queensland etter fjorårets eskapader! Det var på tide å å få litt tan, og jeg visste at et eller annet sted i Perth ville tanningsjef Dani smile lurt.

Pilsing på hosteltaket i Brisbane

Med rattet på gale staden

It's toe time!

Klart for første mann i vannet

Fraser Island har det meste. Det er sandstrender så langt øyet kan se, tilnærmet tropisk skog innenfor der igjen og noen krystallklare innsjøer som får de fleste vannhull til å blekne. Forutsetningen er da at man må like ferskvann. Selv har jeg ikke noe problem med å plaske i vann man kan drikke uten å bli tørr i kjeften, jeg kommer jo tross alt fra innlandet med barskog og innsjøer! Vestlendingene derimot skulle nok helst sett at det gikk an å få litt salt i håret (og i såret). Problemet var bare en ting: Eller vent, det var tre: Det kryr av haier, saltvannskrokodiller og jelly fish. Plutselig var ikke innsjøene så ille likevel.

Maheno Shipwreck strandet på øya i 1935

Gruppebilde av alle som turte å sitte på med Mr. Hillveg

En annen ting det er mye av på Fraser Island er dingoer. Dingoene var en gang tamme hunder som ble ført til Australia for flere tusen år siden. Etterhvert som de ble skilt fra sine herrer etablerte de seg som ville hunder, og i dag kan de kanskje best sammenlignes med ulv. De uler i steden for å bjeffe og de opptrer som flokkdyr. Skrekkhistoriene var derfor mange da vi ankom øya. "A dingo ate my baby" er for eksempel et utbredt sitat fra 80-tallet hvor en mor opplevde å få babyen hennes spist av en dingo. Siden den tid har det flere ganger hendt at rabiate dingoer har angrepet mennesker. Vi fikk derfor streng beskjed om at vi IKKE måtte mate dingoene eller etterlate oss noe som helst som kunne luktes av villdyrene, slik at de ufortusigbare dyrene ikke ble vant til å omgås med mennesker. Det var lettere sagt enn gjort!

På kvelden satte vi i gang med å grille hamburgere. Bare kort tid etterpå hørte vi et hyl fra nabocampen. En dingo hadde allerede vært innom og sniffet godlukta, før den ble jaget vekk av en full danske. Der og da synes vi det hele var ganske komisk, det er tross alt ikke hver dag man ser en full danske kjeppjage en dingo! Men da natten senket seg og vi trakk inn i teltet ble tonen en annen. Det siste vi hadde gjort før vi la oss var å pakke inn alt av restemat i plastposer og låse det inne i bilen, samt å grave et stort, dypt hull vi kunne helle stekefettet ned i. Det var ingen sak for luktesansene til dingoene. Etterhvert hørte vi skrapelyder på bakdøra av bilen og gravelyder bak teltet. Selv lå jeg inntil den ene teltveggen og jeg kjente at dingoene dultet inntil meg, mens de sniffet seg nærmere stekefettet. Ikke var de andre våkne til at jeg kunne spøke med de heller. Pokker, det var en kjip natt! Men etterhvert stod solen opp, og ikke overraskende var dingoene der enda.

En blodhund etter hamburgere

Nedpakking av teltet

Det å kjøre på venstre side av veien når man alltid har kjørt på høyre føles naturlig nok feil for mange. Når det heller ikke finnes veier og man kjører i 80km/t på stranda så blir kjøreturen desto mer annerledes enn før! Tidevannet endrer kjøremønsteret og man må hele tiden passe på at man ikke kjører i for mye saltvann eller for dyp sand, samtidig som altså denne venstrekjøringen gjelder. Det gikk tålelig greit. Det største problemet var da det begynte å lande fly på stranda! Skulle jeg stoppe eller gasse på som før? Det var jo et stykke unna. Samtidig så det ut som det snart var på vei ned, og det rett mot meg! Og nå nærmet høyvannet seg! Ai ai ai. Jeg lot det stå til. Fortsatte som før, mens flyet bare kom nærmere og nærmere. Fader, dette blir nære!

Flyet landet like foran oss og passerte oss som en hvilken som helst annen bil

Høyvann = Gøy vann => Naturlig jacuzzi kalt Champagne Pools

Høye bølger og skarpe steiner gjorde meg til levende haiagn

Et endeløst mantrain av tusenbein

Fraser Walk

Jeg gir padawan Eyolf et par visdomsord

På den tredje og siste dagen var det på tide å vende snuta hjemover igjen. Vi hadde alt sett mye. En skog full av flaggermus, en flokk på 5 dingoer som omringet bilen vår og store, evig-geipende iguaner er bare noe av det jeg ikke har nevnt. En ting verdt å nevne derimot var Lake McKenzie. Verdens herligste innsjø var klarere enn noe annet og kunne vært tatt ut av en hvilken som helst Syden-brosjyre. Her var det duket for mye gøy.

Nick er dommer i brytekamp

Mange grasiøse og planlagte poseringer her

Så var det tilbake til Melbourne. Enda en utflukt var over, og hverdagen slo hardt tilbake med to mid-semester exams like etter semesterpausen. Turen til Fraser Island derimot var det ingen av oss som glemte med det første. Kanskje aller minst meg, som slet med abnorme soleksem på begge armene i over en uke etterpå. Jeg klødde verre enn jeg ville gjort etter en time i Hurdal på sommerstid. Men det er en annen historie.

How to Act Amongst Devils

En marsdag i 2010 våknet det en liten fjellgeit i unge Hillveg. Nye fjellstøvler var kjøpt. Telt, primus og sovepose var leid og flybilletter til Tasmania var booket. Min tyske venn Stefan og jeg hadde tenkt oss ut på guttetur i den tasmanske bush. Nå tenker du sikkert at to gutter i telt, det blir Brookback Mountain, men nei. Så feil kan man altså ta. Det var klart for et nytt eventyr. Litt Lord of the Ring-ish. Som to hobbiter skulle vi vandre 94 km på 4 dager over fjell, vidder, forbi sjøer og gjennom tett skog. Og bak hver busk ventet det både tigerslanger, tasmanske djevler og ikke minst fryktinngytende wombater. Her var det bare å snøre skoene godt.

Jeg og Stefan på Hobart Airport

En natt på Backpacker Hostel i Launceston stod på programmet før ferden bar videre mot Cradle Mountain National Park. Dette var forøvrig en av mange nasjonalparker i Tasmania, en øy som egentlig ikke er annet enn en stor nasjonalpark. Og da vi var fremme var det bare å ta beina fatt. Opptil 3 mil om dagen skulle spankuleres i beste turånd. Med 15kg på ryggen hver. Det var bare å sette i gang!

Cradle Mountain i det fjerne (legg merke til krybbeformen)

Stefan og jeg med utsikt over Dove Lake og Cradle Mountain

Noen steder var det til og med boardwalks

Etter å ha lest kartet litt feil endte vi opp med å gå en passe lang omvei. Tanken var å få med oss Wombat Pool, og kanskje også se noen wombater om vi var heldige. Det resulterte i en 5km lang ekstra tur. Ikke så vi noe til de tykke pelsdottene heller. Jaja. Gjort er gjort, og spist er spist. De fleste pungdyrene på Tasmania er det som kalles nocturnal animals, dvs kun aktive på natten. Så det var bare å være tålmodig. Og i verste fall så fikk vi hvertfall sett en hel haug med wombat-poo! Avføringen er nemlig formet som perfekte terninger! Artig og ikke minst nyttig fakta!

Etter en god del klatring nådde vi toppen!

På vei ned igjen fra Cradle Mountain begynte solen å gå ned, og vi hadde fortsatt 8km å gå. Da var det passe kjipt å glemme lommelykt! Jaja. Stefan hadde i alle fall hodelykt. Bare å komme seg til første ranger campground nå, før det ble bekmørkt. Men lyset var jo så fint! Bilder måtte tas. Tiden passerte. Solen gikk ned. Lommelykta var borte og dyrene begynte å komme frem. Dette skulle bli kos!

Stefan a.k.a Gandalf the Grey

Noe kjølig nå foran Barns Bluff

Etter solnedgang begynte det å rasle i hver busk. Nattdyrene våknet nå, og vi hadde fortsatt en vidde og en skog å ta oss gjennom. Vi var dømt til å møte på et eller annet. Det var bare å gjøre seg klar. Bare minutter senere hørte vi de første trinnene fra en skapning verken jeg eller Stefan hadde sett noensinne. En fluffy mammawombat og et lite pelsnurk av en babywombat var ute på kveldstur. Akkurat der og da tenkte jeg på broren min, som har elsket de små pelsdottene helt siden han var liten. Dette skulle han gitt mye for å ha sett. Jeg fiklet med kameraet for å knipse noen gode bilder, men uten sollys var det vanskelig, og nå begynte de to søte skapningene å løpe av sted. I et siste desperat forsøk fikk jeg endelig de to små rakkerne på kornet. Nå kunne jeg legge meg i teltet lykkelig. Om vi rakk å komme frem da selvfølgelig.

To wombater på tur

Etter en times vandring i mørket så vi endelig lys fra en hytte. Vi hadde overlevd første dag i bushen. En rimelig god nuddelmiddag ventet på oss før det var klart for en god natt i sovepose og 5 plussgrader.

Dag 2: På andre siden av Barns Bluff. (Skippy er nede til venstre)

Våken klokka 6. Sistemann inn, førstemann ut. Det var sånn det skulle være! Dag to var nemlig den lengste dagen. 27 km skulle gåes. Det var ikke mye tid å somle bort. Et par brødskiver med peanøttsmør og vi var i gang igjen. Og noen timer senere så var temperaturen godt over 20-tallet igjen. Herlig!

Incredible strength

På dag to var det riktignok ingen store fjell som skulle bestiges. Det eneste vi skulle besøke utenom hovedstien var en innsjø kalt Lake Wills og et fossefall. Omveien var på knapt halvannen time, så det var ikke veldig langt, men stien ble plutselig gjenngrodd av småkratt, perfekt for slanger! Og bare på turen bort til innsjøen så vi to grønne ormer snoke seg foran oss. Da var det ekstra godt å vite at alle slangene på Tasmania var giftige. Jaja. Sånn er det på tur! De forsvant like fort som de kom, så ingen skade var skjedd. Vi kunne derfor feire litt med etterlengtet norsk melkesjokolade og fortsette ferden videre.

Sidetrip i slangemekka Lake Wills

Melkesjokoladen fra Tax Free-sjappa røyk etter 2 måneder

Det begynte å gå litt saktere etter 8,5 gnagsår

På slutten av dagen begynte føttene å verke noe voldsomt. Selv om jeg hadde prøvd å gå til de nye støvlene i noen dager før reisen hadde jeg altså fått gnagsår. Nærmere bestemt 8,5 (usikker på den siste). Og når man vet at man skal gå i nesten en mil til med tung sekk på ryggen og lite vann igjen, da føles livet litt surt. Veldig surt faktisk. Men vi skulle frem! Vi kunne ikke gi oss nå! Stefan spurte hundre-og-ørten ganger hvordan det gikk. Han var oppriktig bekymret. Jeg sjanglet, så dobbelt, hadde ikke energi. Men jeg ville så gjerne komme frem før solen gikk ned. Å gå i mørket ville være 10 ganger verre. Vi hadde ikke tid til pauser. Så vi fortsatte å gå, jeg fortsatte å vingle og Stefan fortsatte å spørre. Akkurat da var jeg glad jeg hadde en så ålreit turkamerat. Og plutselig så vi et skilt. "Campground --> 10 minutes". Vi var nesten i mål. Og solen var på vei ned. Snakk om flaks. 10 grusomt lange minutter senere var det bare å fyre i gang primusen igjen. Det var klart for middag. Det var klart for nudler. Digg!

Dag 3: Gjennom skog og mose

Med godt teipede føtter var det bare å tre på seg fjellstøvlene igjen og gå ut. Vi hadde nok en stor og tung dag foran oss. 22 km skulle passeres, inkludert en bestigning av 1613m høye Mt. Ossa, Tasmanias høyeste fjell. Og både kroppen og føttene føltes overraskende bra! Sola strålte som aldri før og fjellet stod og smilte til oss. Det som kvelden før hadde virket som en umulighet så ut til å bli en enkel tur i parken. Noen ganger er livet bare fantastisk herlig.

Fjellhylle like ved toppen av Mt. Ossa

Fantastisk dag. Fantastisk utsikt.

Middag i den nye ranger-hytta. Denne gang med nudler OG tomatbønner!

Dag tre var unnagjort. En dag stod igjen. 26 nye km skulle vandres, denne gang langs Lake St. Clair. Og det var lettere enn gjort. Nå var det Stefan som begynte å bli sliten. Hele turen hadde vi gitt F i spindelvev og edderkopper, men slanger hadde vi vært på vakt for. Spesielt med tanke på at alle slangene på Tasmania er giftige, og noen ganger også dødelige. Tigerslangen er for eksempel verdens tredje gifigste. Jeg spratt derfor ganske fort opp da en 1,5 meter lang jævel snoket seg rundt oss på stien. Stefan stod og tok bilder av trær og ante ingen ting. Jeg så bare den svære ormen nærme seg min tyske venn. Pulsen skjøt opp i været. "SNAKE!!!" Vi måpte. Hva gjør vi nå? Vi holdt oss rolig. Her var det ikke noe poeng i å trampe i bakken, for denne krabaten ville vi ikke gjøre sint. Jeg rakk forsiktig etter kameraet. Plutselig var slangen på vei inn i et kratt like ved. Stien var fri igjen, men bildene ble ikke de beste. Pokker. "How cool wouldn't it be if we took a photo of that one?" sa jeg retorisk til Stefan. Han mumlet noe. Jeg tror det var ja. Det var tydelig at han var sliten, og bare fem minutter senere fikk jeg virkelig bekreftet det. Stefan, som gikk først var centimetere fra å tråkke på en ny jævel. Denne gang var det en grønn "white-lipped snake" som lå på stien, godt kamuflert blant våte kvister og blader. Denne slangen er riktignok en del mindre enn tigerslangen, men fortsatt passelig giftig. Og nå var vi en mil unna nærmeste ranger i begge retninger! Et bitt av denne kunne vært kritisk, og slangen lå altså midt mellom oss. Drømmescenario. Samtalen (eller brølene) som skjedde i de påfølgende sekundene foreløp seg noe slikt:

Jeg: "Snake!!!"
Stefan: "Where??"
Jeg: "You almost stepped on it!!"
Stefan: "Are you serious?? I can't see it!"
Jeg: "ARE YOU BLIND??? IT'S RIGHT THERE!!!"

Liten gifitg jævel

Jeg begynte å trampe ganske hardt i bakken. Slanger kan ikke høre, men de reagerer på vibrasjoner i bakken. Så kraftige tramp gjør gjerne at de forsvinner. 90% av alle slangebitt skyldes nemlig at folk har provosert eller tråkket på slanger i forkant. Stefan hadde flaks. Han var centimetere unna å bli enda en brøk i statistikken. I stedetfor knipset han et par bilder av godormen før den pilte unna. Tyskeren og jeg kunne puste lettet ut før vi fortsatte det lille stykket som var igjen av turen. Denne gang i full snake mode. Og plutselig var vi i mål!

94 km, 8,5 gnagsår og to heftige slanger senere var vi i mål

Den påfølgende natta satte vi opp telt sammen med en gjeng østerrikere og franskmenn. Det var tydelig at the Overland Track var en populær tur for europeiske backpackere, og jeg skjønte hvorfor. For en tur det hadde vært! Jeg hadde gjennomført nok et eventyr, en tur jeg sent vil glemme og gledet meg allerede til neste fjelltur. Tid og sted er foreløpig ukjent. Men jeg har på følelsen av at det ikke blir så lenge til. Inntil videre: Kom deg ut av sofaen. Du aner ikke hva du går glipp av!

Nattbesøk av en Brush Tail Possum

Morgengry ved Lake St. Clair. Nok en tur var over.