One Big Red Rock

Det er vel lite annet som representerer den australske outbacken bedre enn Ayers Rock. Med et halvt år i Australia var dette absolutt et sted jeg burde dra. Så da gjorde jeg det!!

Franske Marc, amerikanske Steve og norske Vegar gjorde opp et godt reisefølge på ferden til Alice Springs. I den 28,000 innbygger store byen nesten 100 mil fra alle andre store byer i Australia møtte vi "local lad" Luke. (Vel, han komer fra Melbourne, men han er fortsatt australsk!) Han skulle vise seg å bli vår personlige guide på turen. Følget var endelig komplett. Nå var det bare å komme seg inn i bilen og ut til steinen. Den lå like rundt hjørnet.

Like rundt hjørnet viste seg å være 5 timer! Og nei, det var ingen hjørner heller. Veien var rimelig strak! MEN vi kom fram. Og det var da et par ville kameler på veien, så helt bortkastet var jo ikke ørkenturen heller! Og den 348m høye røde steinen, ja... den var rød!

En ensom rød stein

Jeg peker feil vei!!

Keege Vegar og den burka-rebelske franskmannen Marc

Ayers Rock, eller Uluru som er det offisielle og opprinnelige navnet, går for å være verdens største monolitt. Og i likhet med isfjell kan du kun se toppen av den massive steinen. Men den er riktignok ganske høy for det. Og bratt! De er derfor raske med å stenge den av hvis det er regn, da folk har for vane for å skli. Heldigvis var det sol for oss. Stekende sol! Vi bestemte oss for å gå rundt steinen først. Det endte med en tur på 3 timer uten vann. All den røde sanden gjorde oss rimelig tørste, og nå var det bare 40 minutter til solnedgang. Australske Luke sa vi måtte skynde oss til solnedgangsplassen. Franske Marc hadde lyst til å gå opp på steinen. For min del endte det med en Ole Brum-løsning. Begge deler.

Noen som trenger rød sand?

To store glis, fire sure bein og en 20 min løpetur senere

Mye melkesyre og en rask nedstigning senere hoppet (eller krøket) vi oss inn i bilen og satte av sted for å få med oss solnedgangen. Det gikk akkurat. Sweet! Men solOPPGANGEN var visst MYE finere! Så da var det bare å grille litt (Australierne er glad i grilling!), før vi la oss inn i de armerte soveposene våre (a.k.a. swags) blant verdens giftigste slanger, kenguruer, kameler og paringsglade kaniner. Heldigvis så vi ingen av dem. Med unntak av kaninene da. Og stjernehimmelen var like klar som på Fraser Island og Tasmania. Hadde det ikke vært for at jeg var på guttetur ville jeg nesten sagt at det var litt romlemantisk. Men det var det altså ikke. Selv om stjerneskuddene var mange.

Marc stikker hodet ut av swagen (fransk åpning!)

Klokka var 5.00. Det var på tide å stå opp. Vi måtte skynde oss for å rekke soloppgangen. Og ikke minst, bergenseren Vegar og jeg måtte skifte til skjorte og slips. Det var jo 17. mai! Snakk om kulturell opplevelse. Og vi som skulle til en aboriginerlandsby senere på dagen også! Dette kom til å bli vilt. Det eneste som manglet nå var is!

Soloppgang foran Uluru. PÅ 17. MAI!

Etter mange grasiøse 17.mai-bilder foran steinen var det på tide å sette kursen for Santa Teresa Village, en aboriginerlandsby på 500 innbyggere hvor Luke var engelsklærer. På veien stoppet vi på en bensinstasjon (Sjokk! Det var jo bare en 6 timers kjøretur!) Det luktet IS! Vegar, den glade bergenser og jeg førte istradisjonen videre, og plutselig stod alle med en stor is i hånda, mens Vegar og jeg sang nasjonalsangen på full styrke foran en horde av tilfeldige tilskuere. Det er mulig det var den røde sanden, den spesielle dagen eller den etterlengtede isen, men stemmene våre sprakk ikke en eneste gang. Vi fikk stående ovasjoner. Gleden var stor og smilene satt løst. Her var det bare å bukke pent og kjøpe is nummer 2! Great success.

Luke, Steve og Marc lagde et band-cover vel fremme i landsbyen !

The SUUN GOES DOOWN

Kanskje livets solnedgang

Et stykk sinnsyk solnedgang

Vel fremme i aboriginerlandsbyen opplevde vi en helt annen kultur. Det var nesten som å være i en annen verden. Vi fikk være med på en røykseremoni med en ekte sjaman og inne i det de kalte "klubben" fikk vi møtt alle aboriginerbarna. Her fløy det australske fotballer, basketballer og vanlige fotballer om hverandre. Headshot! Fulgte man ikke med her så kjente man det! Og var det en ting de var sykelig opptatt av så var det muskler! Jaja, da ble det flexetid da!

Gruppebilde!

Noe tvilsomt hvem som går av med seieren her!

Å stramme bicepsen gjorde deg svært populær på "klubben"

Kultursjokk til tross, nasjonaldagen ble kanskje til min mest minnerike noensinne, til tross for 20 feiringer foran Eidsvollsbygningen og én i Bergen. Det ble en 17. mai jeg sent vil glemme.

Cruisin' the Beaches of QLD!

Når man har påskeferie i Australia er det mye som taler for at det blir en litt annerledes opplevelse enn den tradisjonelle påsketuren på fjellet med kakao i termosen og appelsin og kvikk lunsj i sekken. Årsak: Fjellene er små og de er altfor få. (Oi, et tilfeldig rim!). Da Spring Break startet for fullt på University of Melbourne bestemte derfor engelskmannen Nick og oss fire nordmennene fra NHH å gjøre det stikk motsatte av hva vi vanligvis ville gjort ved denne tiden. Vi leide oss en firhjulstrekker og dro til verdens største sandøy, Fraser Island! For min del betydde det et gledelig gjensyn med Brisbane og solskinnsstaten Queensland etter fjorårets eskapader! Det var på tide å å få litt tan, og jeg visste at et eller annet sted i Perth ville tanningsjef Dani smile lurt.

Pilsing på hosteltaket i Brisbane

Med rattet på gale staden

It's toe time!

Klart for første mann i vannet

Fraser Island har det meste. Det er sandstrender så langt øyet kan se, tilnærmet tropisk skog innenfor der igjen og noen krystallklare innsjøer som får de fleste vannhull til å blekne. Forutsetningen er da at man må like ferskvann. Selv har jeg ikke noe problem med å plaske i vann man kan drikke uten å bli tørr i kjeften, jeg kommer jo tross alt fra innlandet med barskog og innsjøer! Vestlendingene derimot skulle nok helst sett at det gikk an å få litt salt i håret (og i såret). Problemet var bare en ting: Eller vent, det var tre: Det kryr av haier, saltvannskrokodiller og jelly fish. Plutselig var ikke innsjøene så ille likevel.

Maheno Shipwreck strandet på øya i 1935

Gruppebilde av alle som turte å sitte på med Mr. Hillveg

En annen ting det er mye av på Fraser Island er dingoer. Dingoene var en gang tamme hunder som ble ført til Australia for flere tusen år siden. Etterhvert som de ble skilt fra sine herrer etablerte de seg som ville hunder, og i dag kan de kanskje best sammenlignes med ulv. De uler i steden for å bjeffe og de opptrer som flokkdyr. Skrekkhistoriene var derfor mange da vi ankom øya. "A dingo ate my baby" er for eksempel et utbredt sitat fra 80-tallet hvor en mor opplevde å få babyen hennes spist av en dingo. Siden den tid har det flere ganger hendt at rabiate dingoer har angrepet mennesker. Vi fikk derfor streng beskjed om at vi IKKE måtte mate dingoene eller etterlate oss noe som helst som kunne luktes av villdyrene, slik at de ufortusigbare dyrene ikke ble vant til å omgås med mennesker. Det var lettere sagt enn gjort!

På kvelden satte vi i gang med å grille hamburgere. Bare kort tid etterpå hørte vi et hyl fra nabocampen. En dingo hadde allerede vært innom og sniffet godlukta, før den ble jaget vekk av en full danske. Der og da synes vi det hele var ganske komisk, det er tross alt ikke hver dag man ser en full danske kjeppjage en dingo! Men da natten senket seg og vi trakk inn i teltet ble tonen en annen. Det siste vi hadde gjort før vi la oss var å pakke inn alt av restemat i plastposer og låse det inne i bilen, samt å grave et stort, dypt hull vi kunne helle stekefettet ned i. Det var ingen sak for luktesansene til dingoene. Etterhvert hørte vi skrapelyder på bakdøra av bilen og gravelyder bak teltet. Selv lå jeg inntil den ene teltveggen og jeg kjente at dingoene dultet inntil meg, mens de sniffet seg nærmere stekefettet. Ikke var de andre våkne til at jeg kunne spøke med de heller. Pokker, det var en kjip natt! Men etterhvert stod solen opp, og ikke overraskende var dingoene der enda.

En blodhund etter hamburgere

Nedpakking av teltet

Det å kjøre på venstre side av veien når man alltid har kjørt på høyre føles naturlig nok feil for mange. Når det heller ikke finnes veier og man kjører i 80km/t på stranda så blir kjøreturen desto mer annerledes enn før! Tidevannet endrer kjøremønsteret og man må hele tiden passe på at man ikke kjører i for mye saltvann eller for dyp sand, samtidig som altså denne venstrekjøringen gjelder. Det gikk tålelig greit. Det største problemet var da det begynte å lande fly på stranda! Skulle jeg stoppe eller gasse på som før? Det var jo et stykke unna. Samtidig så det ut som det snart var på vei ned, og det rett mot meg! Og nå nærmet høyvannet seg! Ai ai ai. Jeg lot det stå til. Fortsatte som før, mens flyet bare kom nærmere og nærmere. Fader, dette blir nære!

Flyet landet like foran oss og passerte oss som en hvilken som helst annen bil

Høyvann = Gøy vann => Naturlig jacuzzi kalt Champagne Pools

Høye bølger og skarpe steiner gjorde meg til levende haiagn

Et endeløst mantrain av tusenbein

Fraser Walk

Jeg gir padawan Eyolf et par visdomsord

På den tredje og siste dagen var det på tide å vende snuta hjemover igjen. Vi hadde alt sett mye. En skog full av flaggermus, en flokk på 5 dingoer som omringet bilen vår og store, evig-geipende iguaner er bare noe av det jeg ikke har nevnt. En ting verdt å nevne derimot var Lake McKenzie. Verdens herligste innsjø var klarere enn noe annet og kunne vært tatt ut av en hvilken som helst Syden-brosjyre. Her var det duket for mye gøy.

Nick er dommer i brytekamp

Mange grasiøse og planlagte poseringer her

Så var det tilbake til Melbourne. Enda en utflukt var over, og hverdagen slo hardt tilbake med to mid-semester exams like etter semesterpausen. Turen til Fraser Island derimot var det ingen av oss som glemte med det første. Kanskje aller minst meg, som slet med abnorme soleksem på begge armene i over en uke etterpå. Jeg klødde verre enn jeg ville gjort etter en time i Hurdal på sommerstid. Men det er en annen historie.