Welcome to Vice City! Part I

And so the journey began. Etter en lang flytur over Atlanteren, og videre via Newark Airport , ankom mine to følgesvenner og jeg Miami. Vegard, den fjerde og siste i følget, sa vi foreløpig farvel til allerede i New Jersey. Dermed var det klart for trekløveret Dani, Sigurd og Johan. Etter flere brennhete tips hadde vi tilslutt endt opp med å booke et krypinn i spanskestrøket på South Beach. Det angret vi ikke på. Latin-amerikanerne vet å lage liv, og det beviste den lille gata vi bodde i gang på gang.

Espanola Way: Den livligste (og triveligste) gata på South Beach

Den observante leser vil nok allerede ha fått med seg referansen til Grand Theft Auto i hovedtittelen. Miami, og spesielt South Beach, lignet Vice City på en prikk. Eller rettere sagt: Vice City var en blåkopi av South Beach. Palmene, latinoene og ikke minst alle de usannsynlig strøkne bilene skapte tidlig grobunn for videospillfølelsen. Det var bare enkelte Rockstar-scenarioer som var fraværende. (Som for eksempel alle bilranene, gjengopprørene og volden mot tilfeldig forbipasserende, noe som vi forresten syntes var helt greit). Ellers ville det vært over middels vanskelig å skille mellom spill og virkelighet!

Den daglige frokosten på Oh Mexico: Omelette (with fries)

Når det gjaldt sol, strand og tanning ble Dani tidlig kåret til tanning expert. Gullgutten fra Nøtterøy hadde nemlig kunnskaper langt over gjennomsnittet innenfor fagområdet ”brunfarge”. Et lite uhell gav dessverre likevel en (sterkt) solbrent Nøtterøyrygg etter noen dager på beachen. Godt var det da at en av hans trofaste følgesvenner hadde vært så ålreit å lage et solkremavtrykk med håndflata midt mellom skulderbladene hans. Det var nesten så vakkert at det var verdt å signere. I stedet står vi igjen med et mysterium på lik linje med en kornsirkel. Man kan selvfølgelig formode det ene og andre, men svaret på hvem som virkelig stod bak en av turens best gjennomførte pranks vil nok forbli ukjent til evig tid.

Dani og jeg leiter etter stranda.

Dristig tan blant enda dristigere tordenskyer

Dani med sin ”How to Tan”-video

På lørdagen var det duket for NBA. Miami Heat skulle i aksjon mot Sacramento Kings. Jeg skal ærlig komme med den innrømmelsen at jeg aldri har vært noen stor basketballfan. (Kanskje forutenom en kort periode på barneskolen hvor basketballkort, Space Jam og Chicago Bulls-effekter var alt en liten småpjokk kunne ønske seg). Likevel var det noe helt annet å være på American Airlines Arena og se de store gutta spille live. Dwayne Wade herjet for hjemmelaget, og selv om kampen i seg selv aldri ble noe særlig spennende, var det spesielt å se hvor mye amerikanerne bygger opp slike matcher.

Kampen fikk en særs høytidelig ramme med spill av både nasjonalsang og hyllest til enkelte tilbakevendte soldater før kampstart. Samtidig ble kampen til tider så overkommersialisert at det nesten var på grensen til det komiske. Så fort en av trenerne kalte time out stormet cheerleaderne banen for å promotere den ene tankeløse fast food-kjeden etter den andre. Enkelte ganger foregikk disse småshowene så lenge at spillerne stod og trippet på siden og bare ventet på å komme tilbake på banen. Som et tredje element hadde man også den stereotype arenaspeakeren i beste ”get-ready-to-rumble”-stil. Helt herlig!

Sigurd og jeg foran American Airlines Arena (AAA)

Lave meg og enda lavere Dani på basketballkamp

På mandagen kom også Vegard, som nå hadde fått kallenavnet Vegas, til Miami. Gjengen var hel igjen, og det var på tide å dra dit ingen Sandaning hadde vært før: I Alligatorland!

På vei til Everglades. Også omtalt som ”Tidenes Svadafilm”

Etter en god busstur var vi fremme i sumpen. Byen var borte. Stranda var borte. De lettkledde menneskene var borte. Her var det reptilene som regjerte. Og de var mange! I Florida alene er det mellom 1 og 1,5 millioner alligatorer. Ca to kjæledegger til hver Oslo-innbygger med andre ord. Om det skulle bli aktuelt..

Forklaring på hvordan en alligator ser ut

Sumpen. Ikke mye som minner om Ladderudåsen. Men kanskje Bøn?

Vi satte oss etterhvert ned i airboaten og pløyde gjennom sivet. Det var ikke snakk om å ha på seg redningsvest her, for det ville ikke hjelpe mye uansett. Dessuten var ikke sumpen veldig dyp. Det betydde at vi kunne se eventuelle fartsdumper ganske greit. Det vil si, de bevegelige, grønnbrune fartsdumpene.

Get ready for hyperspeed!

Alli the Gator chiller og blir tan.

En rask båttur og to stive nippler senere var vi tilbake til start. Det var på tide å snuse litt rundt. Plukke blomster langs vannkanten var noe vi hadde spesielt lyst til å gjøre. Samle alligatoregg kom som en god nummer to. En liten pjokk kom oss likevel i forkjøpet. To valpeøyne fulle av krokodilletårer gjorde det umulig for oss å la den lille stakkaren gå avsted uten en liten klapp på ryggen. Så vi bestemte oss for å holde ham. Som en baby. En baby med hoggtenner.

Mamma, får jeg lov til å beholde ham?

Litt lenger unna fant vi moren. Eller faren. For alt jeg vet kan det også ha vært bestefaren. (De kan tross alt bli opptil 80 år gamle) Uansett, den var uvirkelig stor. Hvis den noen gang skulle hete noe så måtte det være Humongous. For det var det den var. Gigantisk. Et lite jafs og lille Dani ville vært tacokjøtt. Med andre ord: Det var leketid!

Video fra Alligatorland

Vegard har oppdaget kjøteren.

Har du lyst, har du lov!

Den religiøse stiftelsen Alligatorens Venner (AV)

"Jeg har følelsen av at det er noen bak meg!"

Vi tenkte lenge på å få den til å løpe. Eller bevege seg litt i det minste. For underholdningens skyld. Det ville tross alt vært en meget bra videoblogg! Men vi tenkte på barna i området. Å sende en fullvoksen alligator på ei 6 år gammel jente ville vært litt ukult. Dessuten kan de løpe ganske fort. Og vi hadde ikke akkurat løpt altfor mye mens vi hadde vært i Miami. Så vi lot det være. For alle kroppsdelers skyld.

Mye sukker i den amerikanske maten! (Sigurd spiste kinesisk)

Everglades var ferdiggjort. Første del av reisen over. På tide å komme seg tilbake til Miami og la Tina, ei venninne og kollega av meg, guide oss rundt på nattestid. Men det får vente til neste blogginnlegg. Stay tuned for more!

One Journey Ended, Another Begun

Ojojoj!

Etter et halvt år med vinterdvale er bloggen endelig oppe igjen og går! Noe som betyr at du nok en gang får innblikk i Johans innerste (og ytterste) tanker og minner fra den dypeste delen av hjernebarken. Og denne gang lover jeg større opplevelser, mer adrenalin og nye impulser! For det er mye som har skjedd siden sist! En ny reise er i gang. En reise som går tilbake til det vanvittige kontinentet på den andre siden av kloden. Til den pulserende storbyen Melbourne. Og denne gang blir jeg i 5 måneder!

Plutselig kan de mange urolige sjeler (for det meste søsken og en nysgjerrig mor) i det norske kongeriket puste litt lettere. For etter 6 uker med stillhet på reisefot har Johan tenkt til å oppdatere dere. Gjør deg klar til å hyperventilere!