From Nimbin with Love

Ny dag, nye eventyr. Siden Ted og Cat hadde treningsrom i kjelleren trente vi som to tasmanske djevler før frokost. Trening har det ikke blitt altfor mye av her nede, og med kaker og Tim Tam hver eneste dag, samt øl og chips, er redselen for å komme hjem som en god og rund badeball absolutt tilstede. Noen vil kanskje si at det bare er å løpe seg en tur, men når man plutselig havner på en øde vei med 100 km til nærmeste vannkilde og bensinstasjon så hører jeg Steve Irwin inne i hodet mitt si "Danger, danger". Det var tross alt en britisk backpacker som nylig gikk seg bort i skogen her. 12 dager senere ble han funnet og brakt til sykehus. Tror situps og armhevninger får holde inntil videre...

På Byron Bay med Chris og Greg

Kriminaletterforskerne gikk tomme for kritt

Australias østligste punkt

På godt "The Julekalender"-engelsk: "Man, this blows!"

Utsikt fra Lennox Heads

Et av mange skilt det hadde vært kult å ha i russebilen

Etter å ha vært i Byron Bay dro vi videre til Nimbin, hippieby nummer 1 i Australia, stedet som alltid er tåkelagt. Selv Greg på 70 ble tilbudt dyrt gress her. Liberale var nok ordet. Vi gikk litt rundt, tittet i de forskjellige butikkene og studerte livet. For første gang på turen var kaker forbudt. Ikke engang brownies..

Hippiebyen Nimbin tilbyr Stoned Fish

Etter mye kjøring kommer enda mer kjøring. Vi skulle rekke et show på kvelden, Australian Outback. Stråhatt var obligatorisk. Litt merkelig var det da Daniel og jeg var de eneste i gjengen som måtte signere ansvarsfraskrivelse for å være med. Det luktet muffins. Igjen.

Gjengen samlet for hesteshow

Litt ut i showet kom det noen og hentet oss fra plassene våre. Vi skulle ut. Ut på arenaen. Båtløp med 4 på laget. En fra New Zealand og en fra Australia samt to nordmenn. For de som ikke vet det fra før så vitser australierne om New Zealand i hytt og gevær. Spesielt deres forhold til sauer blir stadig brakt opp, da landet består av veldig få mennesker og veldig mange sauer. Når man da føler for litt kjærlighet.. Vel.. You do the math! Motstanderlaget vårt bestod av fire fullblods australiere. Publikumsfavoritter altså. Startskuddet gikk. Vi løp med båten mellom oss som våryre kveg, men australierne hadde tjuvstartet og lå foran. Vi tok innpå. Det var jevnt. Veldig jevnt. Det nærmet seg mål. Jeg trodde vi lå foran, men var ikke sikker. Det var snakk om centimetre. I et siste desperat forsøk på å dra seieren i land kaster Daniel båten forover. Jeg kjente rykket og gav den litt ekstra fart, så båten føyk over mållinjen og braste i bakken med et smell, sammen med en intetanende australier. Det som en gang var en båt var nå kun abstrakt kunst. Attpåtil hadde vi tapt. Jaja. Vi hadde i det minste knust en båt til pinneved. Til stående applaus fra 1200 tilskuere.

Daniel gikk ut med et smell