Island in the Sun

Coochiemudlo Island. Smak på det. Lukt litt. Sier deg nada? Nettopp. Det var alt som stod på programmet på dag 5. Spennende. Vi hadde ikke peiling på hva det var, annet enn en øy aboriginerne brukte å danse på. Ferja først.

Litt skrekkfilmfølelse her

Håret er fortsatt fritt for måkeskitt (det rimte)

Vi ankom øya etter en veldig kort ferjetur. De sa at den var ganske godt skjermet, at det var lite folk der. Vi håpet på det vi også. Håpet ikke "The Others" var der. Vi tok feil.

Daniel og sjef for Lionsklubben Rochedale, Peter, med to innfødte luskende i bakgrunnen

Øya var ikke stor. Vi kjørte til den andre enden på noen få minutter og ble fortalt at vi skulle gå tilbake, langs stranda. Oh shit, nå går vi oss vill! De innfødte ble med. Et stykke. Så snudde de. Kunne det være en rabiesinfisert koala bak neste busk? Lite visste vi. Vi bare gikk videre.

Øya hadde spesielle krefter. Jeg ble halvt ape.

Et emo-tre på beachen. Stod de innfødte bak dette også?

Og hva hadde skjedd med dette treet?

Nesten så vakkert at det er skummelt

Vi gikk videre langs stranda. Peter, Daniel og jeg. Noe luktet muffins. Det var som tatt rett ut av en skrekkfilm. Alt var så vakkert, men samtidig så merkelig, og vi var jo nysgjerrige på hva som var bak neste sving. Stille før stormen. Ugler i mosen. Alt lå til rette for et lite skrekkeventyr.

Jeg tok ingen sjanser og lagde meg en sylskarp fork

Så kom de. Krabbende. For det var det de var. Krabber. Men ikke hvilke som helst krabber! Disse gikk fremover, ikke sidelengs, og i tillegg var de var blå! De kaltes: Soldatkrabber.

En vandrende jellybean

Et krabbeangrep senere var vi tilbake i leiren. Vi hadde kommet frem. Overlevd. På tide med belønningen. På tide med mat. På tide med: Crabsticks.

Camping in the Soldier Crab's Nest

Som ekte nordmenn slikker vi sol når vi får mulighet, og muligheten var absolutt tilstede. Australsk vinter på sitt beste.

To nystekte nordmenn

Forøvrig var stranda full av skjell som bare ventet på å bli plukket. Jeg tok et. Så på det. Sniffet det. Sleiket det. Dette var et bra skjell. Dog, det lagde ikke noen lyd.

Hvor setter jeg inn batteriene?

En ferjetur (og et flåsete blogginnlegg) senere var vi tilbake hos familien Hewitt. Mange erfaringer rikere. Vi hadde overlevd enda en dag på den store øya.