Cruisin' the Beaches of QLD!

Når man har påskeferie i Australia er det mye som taler for at det blir en litt annerledes opplevelse enn den tradisjonelle påsketuren på fjellet med kakao i termosen og appelsin og kvikk lunsj i sekken. Årsak: Fjellene er små og de er altfor få. (Oi, et tilfeldig rim!). Da Spring Break startet for fullt på University of Melbourne bestemte derfor engelskmannen Nick og oss fire nordmennene fra NHH å gjøre det stikk motsatte av hva vi vanligvis ville gjort ved denne tiden. Vi leide oss en firhjulstrekker og dro til verdens største sandøy, Fraser Island! For min del betydde det et gledelig gjensyn med Brisbane og solskinnsstaten Queensland etter fjorårets eskapader! Det var på tide å å få litt tan, og jeg visste at et eller annet sted i Perth ville tanningsjef Dani smile lurt.

Pilsing på hosteltaket i Brisbane

Med rattet på gale staden

It's toe time!

Klart for første mann i vannet

Fraser Island har det meste. Det er sandstrender så langt øyet kan se, tilnærmet tropisk skog innenfor der igjen og noen krystallklare innsjøer som får de fleste vannhull til å blekne. Forutsetningen er da at man må like ferskvann. Selv har jeg ikke noe problem med å plaske i vann man kan drikke uten å bli tørr i kjeften, jeg kommer jo tross alt fra innlandet med barskog og innsjøer! Vestlendingene derimot skulle nok helst sett at det gikk an å få litt salt i håret (og i såret). Problemet var bare en ting: Eller vent, det var tre: Det kryr av haier, saltvannskrokodiller og jelly fish. Plutselig var ikke innsjøene så ille likevel.

Maheno Shipwreck strandet på øya i 1935

Gruppebilde av alle som turte å sitte på med Mr. Hillveg

En annen ting det er mye av på Fraser Island er dingoer. Dingoene var en gang tamme hunder som ble ført til Australia for flere tusen år siden. Etterhvert som de ble skilt fra sine herrer etablerte de seg som ville hunder, og i dag kan de kanskje best sammenlignes med ulv. De uler i steden for å bjeffe og de opptrer som flokkdyr. Skrekkhistoriene var derfor mange da vi ankom øya. "A dingo ate my baby" er for eksempel et utbredt sitat fra 80-tallet hvor en mor opplevde å få babyen hennes spist av en dingo. Siden den tid har det flere ganger hendt at rabiate dingoer har angrepet mennesker. Vi fikk derfor streng beskjed om at vi IKKE måtte mate dingoene eller etterlate oss noe som helst som kunne luktes av villdyrene, slik at de ufortusigbare dyrene ikke ble vant til å omgås med mennesker. Det var lettere sagt enn gjort!

På kvelden satte vi i gang med å grille hamburgere. Bare kort tid etterpå hørte vi et hyl fra nabocampen. En dingo hadde allerede vært innom og sniffet godlukta, før den ble jaget vekk av en full danske. Der og da synes vi det hele var ganske komisk, det er tross alt ikke hver dag man ser en full danske kjeppjage en dingo! Men da natten senket seg og vi trakk inn i teltet ble tonen en annen. Det siste vi hadde gjort før vi la oss var å pakke inn alt av restemat i plastposer og låse det inne i bilen, samt å grave et stort, dypt hull vi kunne helle stekefettet ned i. Det var ingen sak for luktesansene til dingoene. Etterhvert hørte vi skrapelyder på bakdøra av bilen og gravelyder bak teltet. Selv lå jeg inntil den ene teltveggen og jeg kjente at dingoene dultet inntil meg, mens de sniffet seg nærmere stekefettet. Ikke var de andre våkne til at jeg kunne spøke med de heller. Pokker, det var en kjip natt! Men etterhvert stod solen opp, og ikke overraskende var dingoene der enda.

En blodhund etter hamburgere

Nedpakking av teltet

Det å kjøre på venstre side av veien når man alltid har kjørt på høyre føles naturlig nok feil for mange. Når det heller ikke finnes veier og man kjører i 80km/t på stranda så blir kjøreturen desto mer annerledes enn før! Tidevannet endrer kjøremønsteret og man må hele tiden passe på at man ikke kjører i for mye saltvann eller for dyp sand, samtidig som altså denne venstrekjøringen gjelder. Det gikk tålelig greit. Det største problemet var da det begynte å lande fly på stranda! Skulle jeg stoppe eller gasse på som før? Det var jo et stykke unna. Samtidig så det ut som det snart var på vei ned, og det rett mot meg! Og nå nærmet høyvannet seg! Ai ai ai. Jeg lot det stå til. Fortsatte som før, mens flyet bare kom nærmere og nærmere. Fader, dette blir nære!

Flyet landet like foran oss og passerte oss som en hvilken som helst annen bil

Høyvann = Gøy vann => Naturlig jacuzzi kalt Champagne Pools

Høye bølger og skarpe steiner gjorde meg til levende haiagn

Et endeløst mantrain av tusenbein

Fraser Walk

Jeg gir padawan Eyolf et par visdomsord

På den tredje og siste dagen var det på tide å vende snuta hjemover igjen. Vi hadde alt sett mye. En skog full av flaggermus, en flokk på 5 dingoer som omringet bilen vår og store, evig-geipende iguaner er bare noe av det jeg ikke har nevnt. En ting verdt å nevne derimot var Lake McKenzie. Verdens herligste innsjø var klarere enn noe annet og kunne vært tatt ut av en hvilken som helst Syden-brosjyre. Her var det duket for mye gøy.

Nick er dommer i brytekamp

Mange grasiøse og planlagte poseringer her

Så var det tilbake til Melbourne. Enda en utflukt var over, og hverdagen slo hardt tilbake med to mid-semester exams like etter semesterpausen. Turen til Fraser Island derimot var det ingen av oss som glemte med det første. Kanskje aller minst meg, som slet med abnorme soleksem på begge armene i over en uke etterpå. Jeg klødde verre enn jeg ville gjort etter en time i Hurdal på sommerstid. Men det er en annen historie.