Dare to Dream

One Big Red Rock

2010-07-04T02:24:00.001-07:00

Det er vel lite annet som representerer den australske outbacken bedre enn Ayers Rock. Med et halvt år i Australia var dette absolutt et sted jeg burde dra. Så da gjorde jeg det!!

Franske Marc, amerikanske Steve og norske Vegar gjorde opp et godt reisefølge på ferden til Alice Springs. I den 28,000 innbygger store byen nesten 100 mil fra alle andre store byer i Australia møtte vi "local lad" Luke. (Vel, han komer fra Melbourne, men han er fortsatt australsk!) Han skulle vise seg å bli vår personlige guide på turen. Følget var endelig komplett. Nå var det bare å komme seg inn i bilen og ut til steinen. Den lå like rundt hjørnet.

Like rundt hjørnet viste seg å være 5 timer! Og nei, det var ingen hjørner heller. Veien var rimelig strak! MEN vi kom fram. Og det var da et par ville kameler på veien, så helt bortkastet var jo ikke ørkenturen heller! Og den 348m høye røde steinen, ja... den var rød!

En ensom rød stein

Jeg peker feil vei!!

Keege Vegar og den burka-rebelske franskmannen Marc

Ayers Rock, eller Uluru som er det offisielle og opprinnelige navnet, går for å være verdens største monolitt. Og i likhet med isfjell kan du kun se toppen av den massive steinen. Men den er riktignok ganske høy for det. Og bratt! De er derfor raske med å stenge den av hvis det er regn, da folk har for vane for å skli. Heldigvis var det sol for oss. Stekende sol! Vi bestemte oss for å gå rundt steinen først. Det endte med en tur på 3 timer uten vann. All den røde sanden gjorde oss rimelig tørste, og nå var det bare 40 minutter til solnedgang. Australske Luke sa vi måtte skynde oss til solnedgangsplassen. Franske Marc hadde lyst til å gå opp på steinen. For min del endte det med en Ole Brum-løsning. Begge deler.

Noen som trenger rød sand?

To store glis, fire sure bein og en 20 min løpetur senere

Mye melkesyre og en rask nedstigning senere hoppet (eller krøket) vi oss inn i bilen og satte av sted for å få med oss solnedgangen. Det gikk akkurat. Sweet! Men solOPPGANGEN var visst MYE finere! Så da var det bare å grille litt (Australierne er glad i grilling!), før vi la oss inn i de armerte soveposene våre (a.k.a. swags) blant verdens giftigste slanger, kenguruer, kameler og paringsglade kaniner. Heldigvis så vi ingen av dem. Med unntak av kaninene da. Og stjernehimmelen var like klar som på Fraser Island og Tasmania. Hadde det ikke vært for at jeg var på guttetur ville jeg nesten sagt at det var litt romlemantisk. Men det var det altså ikke. Selv om stjerneskuddene var mange.

Marc stikker hodet ut av swagen (fransk åpning!)

Klokka var 5.00. Det var på tide å stå opp. Vi måtte skynde oss for å rekke soloppgangen. Og ikke minst, bergenseren Vegar og jeg måtte skifte til skjorte og slips. Det var jo 17. mai! Snakk om kulturell opplevelse. Og vi som skulle til en aboriginerlandsby senere på dagen også! Dette kom til å bli vilt. Det eneste som manglet nå var is!

Soloppgang foran Uluru. PÅ 17. MAI!

Etter mange grasiøse 17.mai-bilder foran steinen var det på tide å sette kursen for Santa Teresa Village, en aboriginerlandsby på 500 innbyggere hvor Luke var engelsklærer. På veien stoppet vi på en bensinstasjon (Sjokk! Det var jo bare en 6 timers kjøretur!) Det luktet IS! Vegar, den glade bergenser og jeg førte istradisjonen videre, og plutselig stod alle med en stor is i hånda, mens Vegar og jeg sang nasjonalsangen på full styrke foran en horde av tilfeldige tilskuere. Det er mulig det var den røde sanden, den spesielle dagen eller den etterlengtede isen, men stemmene våre sprakk ikke en eneste gang. Vi fikk stående ovasjoner. Gleden var stor og smilene satt løst. Her var det bare å bukke pent og kjøpe is nummer 2! Great success.

Luke, Steve og Marc lagde et band-cover vel fremme i landsbyen !

The SUUN GOES DOOWN

Kanskje livets solnedgang

Et stykk sinnsyk solnedgang

Vel fremme i aboriginerlandsbyen opplevde vi en helt annen kultur. Det var nesten som å være i en annen verden. Vi fikk være med på en røykseremoni med en ekte sjaman og inne i det de kalte "klubben" fikk vi møtt alle aboriginerbarna. Her fløy det australske fotballer, basketballer og vanlige fotballer om hverandre. Headshot! Fulgte man ikke med her så kjente man det! Og var det en ting de var sykelig opptatt av så var det muskler! Jaja, da ble det flexetid da!

Gruppebilde!

Noe tvilsomt hvem som går av med seieren her!

Å stramme bicepsen gjorde deg svært populær på "klubben"

Kultursjokk til tross, nasjonaldagen ble kanskje til min mest minnerike noensinne, til tross for 20 feiringer foran Eidsvollsbygningen og én i Bergen. Det ble en 17. mai jeg sent vil glemme.

Cruisin' the Beaches of QLD!

2010-07-03T01:24:00.000-07:00

Når man har påskeferie i Australia er det mye som taler for at det blir en litt annerledes opplevelse enn den tradisjonelle påsketuren på fjellet med kakao i termosen og appelsin og kvikk lunsj i sekken. Årsak: Fjellene er små og de er altfor få. (Oi, et tilfeldig rim!). Da Spring Break startet for fullt på University of Melbourne bestemte derfor engelskmannen Nick og oss fire nordmennene fra NHH å gjøre det stikk motsatte av hva vi vanligvis ville gjort ved denne tiden. Vi leide oss en firhjulstrekker og dro til verdens største sandøy, Fraser Island! For min del betydde det et gledelig gjensyn med Brisbane og solskinnsstaten Queensland etter fjorårets eskapader! Det var på tide å å få litt tan, og jeg visste at et eller annet sted i Perth ville tanningsjef Dani smile lurt.

Pilsing på hosteltaket i Brisbane

Med rattet på gale staden

It's toe time!

Klart for første mann i vannet

Fraser Island har det meste. Det er sandstrender så langt øyet kan se, tilnærmet tropisk skog innenfor der igjen og noen krystallklare innsjøer som får de fleste vannhull til å blekne. Forutsetningen er da at man må like ferskvann. Selv har jeg ikke noe problem med å plaske i vann man kan drikke uten å bli tørr i kjeften, jeg kommer jo tross alt fra innlandet med barskog og innsjøer! Vestlendingene derimot skulle nok helst sett at det gikk an å få litt salt i håret (og i såret). Problemet var bare en ting: Eller vent, det var tre: Det kryr av haier, saltvannskrokodiller og jelly fish. Plutselig var ikke innsjøene så ille likevel.

Maheno Shipwreck strandet på øya i 1935

Gruppebilde av alle som turte å sitte på med Mr. Hillveg

En annen ting det er mye av på Fraser Island er dingoer. Dingoene var en gang tamme hunder som ble ført til Australia for flere tusen år siden. Etterhvert som de ble skilt fra sine herrer etablerte de seg som ville hunder, og i dag kan de kanskje best sammenlignes med ulv. De uler i steden for å bjeffe og de opptrer som flokkdyr. Skrekkhistoriene var derfor mange da vi ankom øya. "A dingo ate my baby" er for eksempel et utbredt sitat fra 80-tallet hvor en mor opplevde å få babyen hennes spist av en dingo. Siden den tid har det flere ganger hendt at rabiate dingoer har angrepet mennesker. Vi fikk derfor streng beskjed om at vi IKKE måtte mate dingoene eller etterlate oss noe som helst som kunne luktes av villdyrene, slik at de ufortusigbare dyrene ikke ble vant til å omgås med mennesker. Det var lettere sagt enn gjort!

På kvelden satte vi i gang med å grille hamburgere. Bare kort tid etterpå hørte vi et hyl fra nabocampen. En dingo hadde allerede vært innom og sniffet godlukta, før den ble jaget vekk av en full danske. Der og da synes vi det hele var ganske komisk, det er tross alt ikke hver dag man ser en full danske kjeppjage en dingo! Men da natten senket seg og vi trakk inn i teltet ble tonen en annen. Det siste vi hadde gjort før vi la oss var å pakke inn alt av restemat i plastposer og låse det inne i bilen, samt å grave et stort, dypt hull vi kunne helle stekefettet ned i. Det var ingen sak for luktesansene til dingoene. Etterhvert hørte vi skrapelyder på bakdøra av bilen og gravelyder bak teltet. Selv lå jeg inntil den ene teltveggen og jeg kjente at dingoene dultet inntil meg, mens de sniffet seg nærmere stekefettet. Ikke var de andre våkne til at jeg kunne spøke med de heller. Pokker, det var en kjip natt! Men etterhvert stod solen opp, og ikke overraskende var dingoene der enda.

En blodhund etter hamburgere

Nedpakking av teltet

Det å kjøre på venstre side av veien når man alltid har kjørt på høyre føles naturlig nok feil for mange. Når det heller ikke finnes veier og man kjører i 80km/t på stranda så blir kjøreturen desto mer annerledes enn før! Tidevannet endrer kjøremønsteret og man må hele tiden passe på at man ikke kjører i for mye saltvann eller for dyp sand, samtidig som altså denne venstrekjøringen gjelder. Det gikk tålelig greit. Det største problemet var da det begynte å lande fly på stranda! Skulle jeg stoppe eller gasse på som før? Det var jo et stykke unna. Samtidig så det ut som det snart var på vei ned, og det rett mot meg! Og nå nærmet høyvannet seg! Ai ai ai. Jeg lot det stå til. Fortsatte som før, mens flyet bare kom nærmere og nærmere. Fader, dette blir nære!

Flyet landet like foran oss og passerte oss som en hvilken som helst annen bil

Høyvann = Gøy vann => Naturlig jacuzzi kalt Champagne Pools

Høye bølger og skarpe steiner gjorde meg til levende haiagn

Et endeløst mantrain av tusenbein

Fraser Walk

Jeg gir padawan Eyolf et par visdomsord

På den tredje og siste dagen var det på tide å vende snuta hjemover igjen. Vi hadde alt sett mye. En skog full av flaggermus, en flokk på 5 dingoer som omringet bilen vår og store, evig-geipende iguaner er bare noe av det jeg ikke har nevnt. En ting verdt å nevne derimot var Lake McKenzie. Verdens herligste innsjø var klarere enn noe annet og kunne vært tatt ut av en hvilken som helst Syden-brosjyre. Her var det duket for mye gøy.

Nick er dommer i brytekamp

Mange grasiøse og planlagte poseringer her

Så var det tilbake til Melbourne. Enda en utflukt var over, og hverdagen slo hardt tilbake med to mid-semester exams like etter semesterpausen. Turen til Fraser Island derimot var det ingen av oss som glemte med det første. Kanskje aller minst meg, som slet med abnorme soleksem på begge armene i over en uke etterpå. Jeg klødde verre enn jeg ville gjort etter en time i Hurdal på sommerstid. Men det er en annen historie.

How to Act Amongst Devils

2010-04-01T22:06:00.000-07:00

En marsdag i 2010 våknet det en liten fjellgeit i unge Hillveg. Nye fjellstøvler var kjøpt. Telt, primus og sovepose var leid og flybilletter til Tasmania var booket. Min tyske venn Stefan og jeg hadde tenkt oss ut på guttetur i den tasmanske bush. Nå tenker du sikkert at to gutter i telt, det blir Brookback Mountain, men nei. Så feil kan man altså ta. Det var klart for et nytt eventyr. Litt Lord of the Ring-ish. Som to hobbiter skulle vi vandre 94 km på 4 dager over fjell, vidder, forbi sjøer og gjennom tett skog. Og bak hver busk ventet det både tigerslanger, tasmanske djevler og ikke minst fryktinngytende wombater. Her var det bare å snøre skoene godt.

Jeg og Stefan på Hobart Airport

En natt på Backpacker Hostel i Launceston stod på programmet før ferden bar videre mot Cradle Mountain National Park. Dette var forøvrig en av mange nasjonalparker i Tasmania, en øy som egentlig ikke er annet enn en stor nasjonalpark. Og da vi var fremme var det bare å ta beina fatt. Opptil 3 mil om dagen skulle spankuleres i beste turånd. Med 15kg på ryggen hver. Det var bare å sette i gang!

Cradle Mountain i det fjerne (legg merke til krybbeformen)

Stefan og jeg med utsikt over Dove Lake og Cradle Mountain

Noen steder var det til og med boardwalks

Etter å ha lest kartet litt feil endte vi opp med å gå en passe lang omvei. Tanken var å få med oss Wombat Pool, og kanskje også se noen wombater om vi var heldige. Det resulterte i en 5km lang ekstra tur. Ikke så vi noe til de tykke pelsdottene heller. Jaja. Gjort er gjort, og spist er spist. De fleste pungdyrene på Tasmania er det som kalles nocturnal animals, dvs kun aktive på natten. Så det var bare å være tålmodig. Og i verste fall så fikk vi hvertfall sett en hel haug med wombat-poo! Avføringen er nemlig formet som perfekte terninger! Artig og ikke minst nyttig fakta!

Etter en god del klatring nådde vi toppen!

På vei ned igjen fra Cradle Mountain begynte solen å gå ned, og vi hadde fortsatt 8km å gå. Da var det passe kjipt å glemme lommelykt! Jaja. Stefan hadde i alle fall hodelykt. Bare å komme seg til første ranger campground nå, før det ble bekmørkt. Men lyset var jo så fint! Bilder måtte tas. Tiden passerte. Solen gikk ned. Lommelykta var borte og dyrene begynte å komme frem. Dette skulle bli kos!

Stefan a.k.a Gandalf the Grey

Noe kjølig nå foran Barns Bluff

Etter solnedgang begynte det å rasle i hver busk. Nattdyrene våknet nå, og vi hadde fortsatt en vidde og en skog å ta oss gjennom. Vi var dømt til å møte på et eller annet. Det var bare å gjøre seg klar. Bare minutter senere hørte vi de første trinnene fra en skapning verken jeg eller Stefan hadde sett noensinne. En fluffy mammawombat og et lite pelsnurk av en babywombat var ute på kveldstur. Akkurat der og da tenkte jeg på broren min, som har elsket de små pelsdottene helt siden han var liten. Dette skulle han gitt mye for å ha sett. Jeg fiklet med kameraet for å knipse noen gode bilder, men uten sollys var det vanskelig, og nå begynte de to søte skapningene å løpe av sted. I et siste desperat forsøk fikk jeg endelig de to små rakkerne på kornet. Nå kunne jeg legge meg i teltet lykkelig. Om vi rakk å komme frem da selvfølgelig.

To wombater på tur

Etter en times vandring i mørket så vi endelig lys fra en hytte. Vi hadde overlevd første dag i bushen. En rimelig god nuddelmiddag ventet på oss før det var klart for en god natt i sovepose og 5 plussgrader.

Dag 2: På andre siden av Barns Bluff. (Skippy er nede til venstre)

Våken klokka 6. Sistemann inn, førstemann ut. Det var sånn det skulle være! Dag to var nemlig den lengste dagen. 27 km skulle gåes. Det var ikke mye tid å somle bort. Et par brødskiver med peanøttsmør og vi var i gang igjen. Og noen timer senere så var temperaturen godt over 20-tallet igjen. Herlig!

Incredible strength

På dag to var det riktignok ingen store fjell som skulle bestiges. Det eneste vi skulle besøke utenom hovedstien var en innsjø kalt Lake Wills og et fossefall. Omveien var på knapt halvannen time, så det var ikke veldig langt, men stien ble plutselig gjenngrodd av småkratt, perfekt for slanger! Og bare på turen bort til innsjøen så vi to grønne ormer snoke seg foran oss. Da var det ekstra godt å vite at alle slangene på Tasmania var giftige. Jaja. Sånn er det på tur! De forsvant like fort som de kom, så ingen skade var skjedd. Vi kunne derfor feire litt med etterlengtet norsk melkesjokolade og fortsette ferden videre.

Sidetrip i slangemekka Lake Wills

Melkesjokoladen fra Tax Free-sjappa røyk etter 2 måneder

Det begynte å gå litt saktere etter 8,5 gnagsår

På slutten av dagen begynte føttene å verke noe voldsomt. Selv om jeg hadde prøvd å gå til de nye støvlene i noen dager før reisen hadde jeg altså fått gnagsår. Nærmere bestemt 8,5 (usikker på den siste). Og når man vet at man skal gå i nesten en mil til med tung sekk på ryggen og lite vann igjen, da føles livet litt surt. Veldig surt faktisk. Men vi skulle frem! Vi kunne ikke gi oss nå! Stefan spurte hundre-og-ørten ganger hvordan det gikk. Han var oppriktig bekymret. Jeg sjanglet, så dobbelt, hadde ikke energi. Men jeg ville så gjerne komme frem før solen gikk ned. Å gå i mørket ville være 10 ganger verre. Vi hadde ikke tid til pauser. Så vi fortsatte å gå, jeg fortsatte å vingle og Stefan fortsatte å spørre. Akkurat da var jeg glad jeg hadde en så ålreit turkamerat. Og plutselig så vi et skilt. "Campground --> 10 minutes". Vi var nesten i mål. Og solen var på vei ned. Snakk om flaks. 10 grusomt lange minutter senere var det bare å fyre i gang primusen igjen. Det var klart for middag. Det var klart for nudler. Digg!

Dag 3: Gjennom skog og mose

Med godt teipede føtter var det bare å tre på seg fjellstøvlene igjen og gå ut. Vi hadde nok en stor og tung dag foran oss. 22 km skulle passeres, inkludert en bestigning av 1613m høye Mt. Ossa, Tasmanias høyeste fjell. Og både kroppen og føttene føltes overraskende bra! Sola strålte som aldri før og fjellet stod og smilte til oss. Det som kvelden før hadde virket som en umulighet så ut til å bli en enkel tur i parken. Noen ganger er livet bare fantastisk herlig.

Fjellhylle like ved toppen av Mt. Ossa

Fantastisk dag. Fantastisk utsikt.

Middag i den nye ranger-hytta. Denne gang med nudler OG tomatbønner!

Dag tre var unnagjort. En dag stod igjen. 26 nye km skulle vandres, denne gang langs Lake St. Clair. Og det var lettere enn gjort. Nå var det Stefan som begynte å bli sliten. Hele turen hadde vi gitt F i spindelvev og edderkopper, men slanger hadde vi vært på vakt for. Spesielt med tanke på at alle slangene på Tasmania er giftige, og noen ganger også dødelige. Tigerslangen er for eksempel verdens tredje gifigste. Jeg spratt derfor ganske fort opp da en 1,5 meter lang jævel snoket seg rundt oss på stien. Stefan stod og tok bilder av trær og ante ingen ting. Jeg så bare den svære ormen nærme seg min tyske venn. Pulsen skjøt opp i været. "SNAKE!!!" Vi måpte. Hva gjør vi nå? Vi holdt oss rolig. Her var det ikke noe poeng i å trampe i bakken, for denne krabaten ville vi ikke gjøre sint. Jeg rakk forsiktig etter kameraet. Plutselig var slangen på vei inn i et kratt like ved. Stien var fri igjen, men bildene ble ikke de beste. Pokker. "How cool wouldn't it be if we took a photo of that one?" sa jeg retorisk til Stefan. Han mumlet noe. Jeg tror det var ja. Det var tydelig at han var sliten, og bare fem minutter senere fikk jeg virkelig bekreftet det. Stefan, som gikk først var centimetere fra å tråkke på en ny jævel. Denne gang var det en grønn "white-lipped snake" som lå på stien, godt kamuflert blant våte kvister og blader. Denne slangen er riktignok en del mindre enn tigerslangen, men fortsatt passelig giftig. Og nå var vi en mil unna nærmeste ranger i begge retninger! Et bitt av denne kunne vært kritisk, og slangen lå altså midt mellom oss. Drømmescenario. Samtalen (eller brølene) som skjedde i de påfølgende sekundene foreløp seg noe slikt:

Jeg: "Snake!!!"
Stefan: "Where??"
Jeg: "You almost stepped on it!!"
Stefan: "Are you serious?? I can't see it!"
Jeg: "ARE YOU BLIND??? IT'S RIGHT THERE!!!"

Liten gifitg jævel

Jeg begynte å trampe ganske hardt i bakken. Slanger kan ikke høre, men de reagerer på vibrasjoner i bakken. Så kraftige tramp gjør gjerne at de forsvinner. 90% av alle slangebitt skyldes nemlig at folk har provosert eller tråkket på slanger i forkant. Stefan hadde flaks. Han var centimetere unna å bli enda en brøk i statistikken. I stedetfor knipset han et par bilder av godormen før den pilte unna. Tyskeren og jeg kunne puste lettet ut før vi fortsatte det lille stykket som var igjen av turen. Denne gang i full snake mode. Og plutselig var vi i mål!

94 km, 8,5 gnagsår og to heftige slanger senere var vi i mål

Den påfølgende natta satte vi opp telt sammen med en gjeng østerrikere og franskmenn. Det var tydelig at the Overland Track var en populær tur for europeiske backpackere, og jeg skjønte hvorfor. For en tur det hadde vært! Jeg hadde gjennomført nok et eventyr, en tur jeg sent vil glemme og gledet meg allerede til neste fjelltur. Tid og sted er foreløpig ukjent. Men jeg har på følelsen av at det ikke blir så lenge til. Inntil videre: Kom deg ut av sofaen. Du aner ikke hva du går glipp av!

Nattbesøk av en Brush Tail Possum

Morgengry ved Lake St. Clair. Nok en tur var over.

Down Under Part I

2010-03-31T21:42:00.000-07:00

To måneder har gått siden jeg ankom Melbourne. Mye har skjedd siden den tid. Det virker nesten som om jeg har levd et lite liv her nede allerede. Rik på inntrykk har jeg mange historier å dele. Som for eksempel da jeg forvillet meg inn i et fri Palestina-tog fordi jeg skulle ta en snarvei ned til elva, eller mitt første møte med goon (smell!) eller jomfruturen til storcasinoet nede langs elva. Eller enda flauere, da jeg i god tro kalte ei mexicansk jente for caliente fordi jeg trodde det var det samme som senorita. (Viste seg at det betydningen var av en noe annen art) Allerede rett etter at jeg forlot Vegard, Sigurd og Dani i Auckland visste jeg at reisen kom til å endre seg. Livet som turist var over for denne gang. Studenttilværelsen var tilbake. Og jeg likte det!

Under fadderuka bodde jeg på Queen College

Ting gikk fort i starten. Ny leilighet, australsk mobilnummer og nytt bankkort var i boks. Og snaue to dager etter ankomst var fadderuka for internasjonale studenter i gang. 100 lucky foreigners skulle ta seg inn på herskapelige Queens College. Og det var litt av en bygning! Her bodde man på hvert sitt rom i ulike fløyer med egne navn. Jeg bodde i det som ble kalt Wyvern Wing. En stor drage prydet den ene veggen i korridoren. Det virket helt surrealistisk. En av de mange amerikanerne spurte: "Hvor er Humlesnurr?" Og som om ikke det var nok skulle alt dette blandes med en god dose American Pie. For i midten av gårdsplassen stod alle de australske vertene klare for å starte moroa. Det var ikke noen tvil: Dette kom til å bli heftig!

Downtown Melbourne

South Lawn på campus

Enda et bilde fra University of Melbourne

En av grunnpillarene fra studentlivet på NHH: "Helt om dagen, helt om natten", stod sterkt også i Australia, og særlig under Melbourne Welcome (navnet på den internasjonale fadderuka). Surfing, tur til Melbourne Cricket Ground, tur i toppen av Eureka Skytower (høyeste bygning på den sørlige halvkule), guiding rundt om i byen og x-antall herlige smug, visitt innom dyerparken og formelle middager var bare noe av det som stod på programmet på dagtid. Så var det kveldene da. Eller nettene. Også her var programmet fullstappet. Det ble med andre ord lite søvn. Og sinnsykt mye moro!

Amerikanske Armen og jeg under Formal Dinner

Faddergruppe 8!

Australian Theme Party (legg merke til koalabjørnen og den snasne wombat-trøya)

Etter fadderuka kom O-Week. Det var med andre ord enda en hel uke til forelesningene på universitetet satte i gang. Ferien var altså ikke helt over likevel, og moroa fortsatte. Nattmarkedet på onsdager med utekonserter var et naturlig stopp. Beachen på St. Kilda også. Her var det bare å kose seg i sola til huden prellet av.

NHH'erne Fredrik, Frederico (omdøpt), meg og Eyolf, med den tyske gangsteren Chris nede til venstre

Mexicanske Miguel med kenguburger på nattmarkedet

Franskamerikaneren Marc er i overkant sulten/tørst

Til ære for Sunniva: Lilla skjorte på BBQ (men ikke rosa!)

Marc og tyske Stefan skåler

Mexicanske Anabel er "utafor" på houseparty

Min første helgetur utenfor Melbourne skjedde for noen uker siden. Jeg skulle besøke to australske jenter jeg ble kjent med i fjor sommer i en liten landsby kalt Warrnambool. Det var jo rett bare rett utenfor byen! En 4-timers togtur senere var jeg fremme. Australierne har virkelig et annet forhold til avstander enn det vi har hjemme! Likevel, det viste seg å bli en knallsuksess. Her var det kenguruer, emuer, djevelrokker og ikke minst koalaer lurkende rundt omkring. Himmelen var blå, havet var varmt og alle spiste kjærlighet på pinne. Snakk om idyll!

Sarah, Liz og en høyreist nordmann

Liz fryser, El smiler og jeg chiller

Jeg ser min første ville koala!

En våken og fluffy pelsdott!

Jeg vet ikke om det var synet av en våken koala eller en vill emu som fikk meg til å bli med, men like etterpå spurte tyske Stefan meg om jeg ikke skulle bli med ham på en 80km lang bushwalk i Tasmania. Det var snakk om å virkelig oppdage australsk natur og dyreliv. På en annen side hadde skolen akkurat begynt. Jeg hadde jo vært på ferie i over 10 uker! Men med videoforelesninger på skolen var svaret enkelt: "What the hell... Let's go!"

3-2-1 Jump!

2010-03-21T00:26:00.000-07:00

Før vi landet i Australia var det et siste stopp som måtte gjøres: New Zealand. Saueland. Landet med den breieste engelske dialekta på den sørlige halvkule. Vi satte oss på kveldsflyet fra Honolulu 8. februar og gjorde oss klar for en 9 timers flytur. Vi landet grytidlig dagen etterpå. Eller, var det virkelig dagen etterpå? Plutselig var datoen 10. februar! Datolinjen hadde lurt oss. Plutselig hadde vi mistet en dag. Og det var ikke en hvilken som helst dag! Søsteren min har nemlig bursdag på 9. februar. Og her stod altså jeg, en dato fattigere i en allerede amputert måned. Riktignok var jeg en smule glad det ikke var min bursdag jeg hadde hoppet over. Bursdagsmeldingen kom jo frem til riktig norsk tid uansett. Men tidsforvirrelsen førte til at noe måtte gjøres. Noe drastisk. Jeg trengte adrenalin, og gutta trengte å våkne opp. Vi satte derfor snuta mot Auckland Harbour Bridge for å få et adrenalinrush vi sent ville glemme.

Ansvarsfraskrivelsen er skrevet under

Dani kikker opp mot avsatsen

Nærmer oss 40m. Godt at vi har hjelm! (Hoho)

En gjeng med glade bygningsarbeidere

På toppen av brua stod det en glassplatform. Vi kunne se opp, ned, ut og inn. Det var virkelig høyt oppe, og for en fyr som har høydeskrekk (som meg), så følte jeg meg ikke akkurat høy i hatten. Men det var snakk om å gå ut av sin lille sikkerhetssone. Utfordre seg selv. Og når de andre gutta skulle i ilden, så kunne jeg ikke akkurat stå og se på! Det ville gått på selvrespekten løs. Her var det bare å hoppe i det og be om at strikken skulle holde enda en gang.

Dani med sine to kilo mer enn meg gjør seg klar

Fortsatt glad. Fortsatt i live.

Før vi hoppet måtte alle stå på vekta, for så å få påført tallet på håndbaken. Med mine 81kg var jeg tredje tyngst i gjengen. Det bestemte også rekkefølgen for hoppene. Strikken ble valgt alt ettersom hvor tung man var. Her var det ikke snakk om å jukse på vekta! Jeg fikk derfor se både Sigurd og Dani bli heist trygt opp igjen før det var min tur til å gå ut. Begge to kom opp med store glis og våte t-skjorter. De hadde dyppet nedi vannet. Og nå var det min tur. Jeg hoppet ut mot kanten. Nå var det ingen vei tilbake...

The Leap of Death

3-2-1 Jump!

På kanten var jeg (helt ærlig) pissredd, og med en høyde på litt over 40 meter så følte man at dette var feil. Det var rett og slett grunnleggende feil. Men Queens of the Stone Age-musikken som stod på full guffe i bakgrunnen hjalp unormalt mye på følelsene. Testosteronet kokte og nysgjerrigheten tok overhånd. Jeg stupte ned. Og for et kick det var!

"Sykt varmt. Måtte bare ta en dukkert!"

Herlig følelse på toppen

En storfornøyd gjeng

Etter 3 uker på reisefot sammen var det altså over for denne gang. Men for en avslutning det ble! Vi hadde på forhånd ingen forventninger til det drøye døgnet vi skulle være i Auckland. Det eneste vi visste var at noe måtte gjøres! Det var tross alt et halvt år til neste gang vi skulle sees igjen! Da er det London som står og venter, men inntil da skal vi altså gå hver for oss. Dani skulle til Perth, Vegard skulle til Sydney, jeg skulle videre til Melbourne og Sigurd skulle bli igjen i Auckland. Vi stod ved et veiskille. Det var på tide å si farvel. Herfra og ut var vi på egenhånd. Et nytt eventyr var over. Et annet var i gang.

Aloha Hawaii Part II

2010-03-16T23:11:00.001-07:00

Selv over en måned etter ankomst har jeg enda altså ikke klart å blogge om Kenguruland. Luksusproblemet er at det eksisterer så altfor mye snadder å fortelle om som inntraff før ankomsten i Melbourne. Dette kan selvfølgelig ikke forbigås i stillhet. Her krever hver eneste destinasjon sitt lille (eller store) blogginnlegg. Så det er bare å smøre seg inn med tålmodighetskremen, for selv om ferden til de fire nordmennene nærmet seg Australia med stormskritt hadde de fortsatt 6 dager igjen på Kauai. Med andre ord, det var på tide å tilbringe en snau uke på den nordligste (og jeg vil gå langt på vei med å si også den diggeste) av Ananasøyene i midten av Stillehavet.

Hello! I've just arrived in my fantastic boat!

Meg. I vannet. Uten svømmeegg.

Noe det var lett å legge merke til på Kauai var hvor miljøbevisste de innfødte var. Naturen stod over alt, og mennesket var bare en liten del av det store bildet. Det virket som om alle var naturvernere. Og ikke minst; alle var hobbygartnere! Det fantes ikke en overgrodd hage eller ugress noe sted! Og gressklipperen gikk til alle døgnets tider. De fleste hadde sitteklipper. Likevel var det ingen som sladdet, kjørte om kamp og eller cruiset rundt uten mening. Selv munkeselene ble gjerdet inn når de tok seg en lur på stranda. Dette var noe annet enn en tur på Oslo S hvor sprøytespissene ligger strødd og byduer blir brukt som fotballer!

"Seal, seal!"

Dani og jeg trener imaginær styrke

Noe vi fant ut fort var riktignok hvor dårlig kollektivtrafikken på øya var. Kauai tiltrekker seg ikke like mange turister som Oahu, Maui og Big Island, og det var noe vi merket. Etter en tur med bussen (som liknet mer på en romslig bobil) skjønte vi at det ville bli problematisk å komme seg til nordsiden hver dag når kjerra bare gikk to ganger om dagen. Leiebil var derfor svært tiltrengt!

To glade gutter i en godbil fra Hertz

Vi hadde på forhånd hørt at Kauai skulle være en av de vakreste øyene i Hawaii. Det vi så for oss var enda flottere strender, finere palmer og huladamer med kokosnøtter og ananas. Overraskelsen var derfor stor når vi vandret rundt i øyas enorme canyons! Vi parkerte derfor bilen og gikk (uten kvikk lunsj og appelsin) ut på et lite eventyr.

På toppen av Waimea Canyon Lookout

Vegard tar bomba på land

Boardwalks: For the lazy walkers.

Turens høydepunkt (bokstavelig talt) var en times helikoptertur over Kauai. Og øya som ble brukt som landskap i Jurassic Park-filmene hadde mer å by på!

Vegard og Dani med de nyeste innen høreklokker. Fra Adidas.

Sigurd og har det tipp-topp-tommel-opp!

Hanalei Beach. Kåret til USAs fineste strand. Ikke dum.

Manglet bare en T-Rex

Dani vil haike tilbake

Sigurd og jeg, med rent mel i posen

Etter å ha sett hvor fint det var på Hanalei Beach var det bare å ta turen dit. Surfing for nybegynnere stod på programmet, og Dani, Sigurd og Vegard gledet seg til å rocke skum og bølger.

Surfing på land. Ikke like kult som surfing på vann.

Dani datt og Vegard peker og ler. Selvforklarende!

Et våtdraktskille senere, og surfetimen var over!

Jo flere dager som gikk, jo mer elsket vi den lille Stillehavsøya. Selv om det ikke lenger var noen Five Guys Burger Shop, andelen med fries var langt mindre enn før og latinoamerikanerne var borte, så var Hawaii virkelig herlig. Og stille. Det var noe magisk med alle selene som lå og rullet seg inn som en skråtobakk i sand på stranda, djevelrokkene som svømte i vannet som om de var glidefugler og alle havskilpaddene som poppet opp til overflaten i ny og ne som ubåter fra havdypet. Kauai var paradis på jord. Og det kanskje aller vakreste stedet på øya het Secret Beach. Det var også det siste stedet vi besøkte. For denne gang.

Spenningen steg på vei mot Secret Beach

Johan + Sandstrand = Sant

Kunstnerisk innslag fra klippene på Secret Beach (honnør til hobbyfotograf Vegard)

Et 6 dagers langt eventyr var over. Det var på tide å bevege seg videre. Vi skulle tross alt til Australia. For å gå på skole! (Noe vi nesten hadde glemt). Ferien på ferieparadiset var over. Alt vi etterlot oss var fotspor på stranda

So long Hawaii

Aloha Hawaii! Part I

2010-03-07T00:20:00.000-08:00

Etter 8 ville dager i Miami bar ferden videre ned mot Kenguruland. En liten stopp på veien måtte riktignok gjøres. Etter en rask mellomlanding i Seattle cruiset Alaskan Airlines-flyet (!) vårt inn mot et lite øyparadis i midten av Stillehavet. Det var klart for en 10-dagers pit stop på Hawaii!

Bye bye Miami

En god vegg av varme møtte oss på Honolulu Airport, men til vår store overraskelse var det ingen dame i hulaskjørt og kokosnøtt-BH som gav oss blomsterkranser ved ankomst. (Litt skuffa). Gleden kom riktignok raskt tilbake! Hotellet, som lå rett ved Waikiki Beach, var strøkent til tusen og stranda var latterlig digg. Tane-sjef Dani smilte fra øre til øre. Her var det bare å la sola jobbe!

De fem S-ene for en vellykket tan: Sekk, solbriller, shorts, solkrem og slippers

Vegard viser noen frekke moves sammen med surfeknugen Duke Kahanamoku

Da vi gikk rundt om i Honolulu snublet vi over et godt over middels stort tre. Hva slags tre det var vet vi ikke, ei heller hvorfor det var plantet akkurat der (noe vi bare kan gjette på var fordi vi vandret rundt om i en stor park)!. Det eneste vi brydde oss om der og da var om det var mulig å klatre i. Magefølelsen vår sa: Ja. Det var dermed duket for kvalitetstid i parken.

Et godt over middels stort tre

It's monkey time!

Markedet var forøvrig også verdt et besøk. Og Vegard var storfornøyd med sin nyeste t-skjorte!

Vegard med sin nye He is gay -->-t-skjorte (og Sigurd)

Noe annet vi følte var obligatorisk da vi var på Hawaii var et besøk til Pearl Harbour. Av alt man kunne besøke rundt på forsvarsbasen (som fremdeles er aktiv), var kanskje besøket til USS Missouri det mest spennende. USS Missouri, som ble bygget ferdig i 1944, er USA sitt aller siste slagskip (battleship), og det er enormt! Det var også her Japan senere skrev under overgivelsespapirene for 2. verdenskrig. (Og Oberst Cosgrave fra Canada skrev under på feil navnelinje og følgelig herpet alt av videre system, noe amerikanerne selvfølgelig elsker å vitse om den dag i dag).

Gravplassen til de 1177 drepte under angrepet på Pearl Harbour

Dani har noe i kikkerten

Spenstige kanoner på USS Missouri

Splitte mine bramseil! Slagplanen er lagt!

På den siste dagen på Oahu ble det derimot bråbestemt at vi skulle løpe opp til det berømte utkikkspunktet og den tidligere vulkanen Diamond Head. Det vi riktignok ikke visste var at det kun var én vei opp til toppen. I beste idrettsånd løp vi den lengste veien rundt fjellet, før vi satte kursen mot toppen. Sola var på vei ned, så her gjaldt det å være rask for å få med seg solnedgangen! Alle hadde jo tross alt med seg kamera, og med Vegards sitt nye Canon-speilrefleks var det duket for meget gode bilder! Utrolig nok viste det seg at fjellet var stengt på kveldstid! Den siste tunnelen før utkikkspunktet var sperret (og voktet) for turister! Ai ai ai. Strek i regninga! All den melkesyra for ingenting!

Så da stod vi der, med skjegget i postkassa og tenkte tilbake på hva som kunne ha vært. Om vi bare hadde løpt en halvtime før. Eller eventuelt hadde vært på StafKom-treninger før vi dro!

"Skal vi serøst løpe opp der?"

Ikke noe er som en svett trøsteklem når man er sliten og nedbrutt!

Det ble derfor ingen vakre solnedgangbilder fra Diamond Head denne gangen. Men vi skulle tross alt videre til Kauai, så muligheten for et par smådigge bilder av solnedgangen på Hawaii var fremdeles til stede! Om vi klarte det er bare å vente og se i neste blogginnlegg! Inntil videre får dere kose dere med dette bildet tatt fra Waikiki Beach!

Waikiki Sunrise

Welcome to Vice City! Part II

2010-03-06T23:02:00.000-08:00

Melding på telefonen: "Møt oss utenfor inngangen 23.45. Klubben til Jennifer Lopez. Gleder meg!" Tina, ei venninne fra jobben min på Gardermoen, som nå bor i Miami, var avsender. Jeg så på gutta og videresendte beskjeden i kortform: "Ut i kveld?" Svaret var enda kortere. "Seff". Det var på tide å teste margaritaen i gata.

"My precious"

"Two were given to the dwarfs"

Da klokka slo 23.45 (noe den vanligvis ikke gjør), så stod vi parate utenfor Delano Hotel. Vi hadde, til tross for en lang photosession langs veien, rukket frem. Vi stod ved hekken, som avtalt. Ut av busken kom Tina. Det var party time.

To smørblide nordmenn i Miami

På nattklubben fikk Dani sin søte hevn for sin delvis ikke-solbrente rygg. En tydelig skeiv kar hadde i et desperat forsøk prøvd å sjekke opp den lille Nøtterøygutten og Vegard i det de var på vei ut av stedet og på vei mot en greasy burger på Five Guys. Dani luktet lunta og sa: "No thanks, but you should meet my friend! He's in for a good time!" og pekte på Sigurd, som var på vei mot baren. En kruttsterk drink og en oppkneppet skjorte senere skjønte også Sigurd tegninga. Det var på tide å baile.

Five Guys Burger. Because you're worth it!

En rask kommentar må riktignok nevnes om fries (på norsk, og fransk forøvrig, kalt pommes frites) og chips (som i denne sammenheng refererer til potetgull). Amerikanerne har rykte på seg for å være late. Enkelte vil også gå så langt som å si at de er fete. Vel, de spiser i alle fall fries og chips! Til alt! Enkelte steder var det svært vanskelig, om ikke umulig å spise noe på menyen uten at man fikk med seg disse forlokkende fedmeskaperne. Så vi gutta lagde en pakt! "No chips! No fries!" Og vi måtte spise forskjellige ting, både hver dag og hver for oss. Det betydde døden for langsom menylesning!

Et par utvalgte dialoger fra turen:

På Dunkin Donut:
Jeg kjøper et beger med frukt og setter det på disken.
Kassadama (tydelig overrasket): Is THAT all???

På Burger King:
Dani: "One Whopper.
Kassadama: "You want to make it a meal?"
Dani: "No. No fries"
Kassadama: "No fries?"
Dani: "No fries!"
Kassadama: "So you don't want to make it a meal?"
Dani: "NO!! NO FRIES!!"

Intens chilling (without fries)

Siste dagen i Florida stod en 5-timer busstur til Orlando på programmet. Målet var Universal Studios. Det var leketid.

Tre glade gutter (og Sigurd)

Så nær, så nær!

Walking on sunshine

Etter en mildt sagt våt rafting hvor små barn hadde skutt på oss med ulike vannkanoner var det ingenting som var mer tilfredsstillende enn å kjøpe et par kanoner selv og la de små rakkerne som tok raftingen få kjenne smaken av egen medisin. For vannet var iskaldt. Og de skulle ikke slippe unna! Mange liter senere var vi fornøyde. Storfornøyde. Vi hadde truffet blinkskudd. På alt. Smilene var tilbake. Godfølelsen oste. Vi kunne forlate Florida. Med flagget til topps!

Resultatet av rafting

Welcome to Vice City! Part I

2010-02-27T20:57:00.000-08:00

And so the journey began. Etter en lang flytur over Atlanteren, og videre via Newark Airport , ankom mine to følgesvenner og jeg Miami. Vegard, den fjerde og siste i følget, sa vi foreløpig farvel til allerede i New Jersey. Dermed var det klart for trekløveret Dani, Sigurd og Johan. Etter flere brennhete tips hadde vi tilslutt endt opp med å booke et krypinn i spanskestrøket på South Beach. Det angret vi ikke på. Latin-amerikanerne vet å lage liv, og det beviste den lille gata vi bodde i gang på gang.

Espanola Way: Den livligste (og triveligste) gata på South Beach

Den observante leser vil nok allerede ha fått med seg referansen til Grand Theft Auto i hovedtittelen. Miami, og spesielt South Beach, lignet Vice City på en prikk. Eller rettere sagt: Vice City var en blåkopi av South Beach. Palmene, latinoene og ikke minst alle de usannsynlig strøkne bilene skapte tidlig grobunn for videospillfølelsen. Det var bare enkelte Rockstar-scenarioer som var fraværende. (Som for eksempel alle bilranene, gjengopprørene og volden mot tilfeldig forbipasserende, noe som vi forresten syntes var helt greit). Ellers ville det vært over middels vanskelig å skille mellom spill og virkelighet!

Den daglige frokosten på Oh Mexico: Omelette (with fries)

Når det gjaldt sol, strand og tanning ble Dani tidlig kåret til tanning expert. Gullgutten fra Nøtterøy hadde nemlig kunnskaper langt over gjennomsnittet innenfor fagområdet ”brunfarge”. Et lite uhell gav dessverre likevel en (sterkt) solbrent Nøtterøyrygg etter noen dager på beachen. Godt var det da at en av hans trofaste følgesvenner hadde vært så ålreit å lage et solkremavtrykk med håndflata midt mellom skulderbladene hans. Det var nesten så vakkert at det var verdt å signere. I stedet står vi igjen med et mysterium på lik linje med en kornsirkel. Man kan selvfølgelig formode det ene og andre, men svaret på hvem som virkelig stod bak en av turens best gjennomførte pranks vil nok forbli ukjent til evig tid.

Dani og jeg leiter etter stranda.

Dristig tan blant enda dristigere tordenskyer

Dani med sin ”How to Tan”-video

På lørdagen var det duket for NBA. Miami Heat skulle i aksjon mot Sacramento Kings. Jeg skal ærlig komme med den innrømmelsen at jeg aldri har vært noen stor basketballfan. (Kanskje forutenom en kort periode på barneskolen hvor basketballkort, Space Jam og Chicago Bulls-effekter var alt en liten småpjokk kunne ønske seg). Likevel var det noe helt annet å være på American Airlines Arena og se de store gutta spille live. Dwayne Wade herjet for hjemmelaget, og selv om kampen i seg selv aldri ble noe særlig spennende, var det spesielt å se hvor mye amerikanerne bygger opp slike matcher.

Kampen fikk en særs høytidelig ramme med spill av både nasjonalsang og hyllest til enkelte tilbakevendte soldater før kampstart. Samtidig ble kampen til tider så overkommersialisert at det nesten var på grensen til det komiske. Så fort en av trenerne kalte time out stormet cheerleaderne banen for å promotere den ene tankeløse fast food-kjeden etter den andre. Enkelte ganger foregikk disse småshowene så lenge at spillerne stod og trippet på siden og bare ventet på å komme tilbake på banen. Som et tredje element hadde man også den stereotype arenaspeakeren i beste ”get-ready-to-rumble”-stil. Helt herlig!

Sigurd og jeg foran American Airlines Arena (AAA)

Lave meg og enda lavere Dani på basketballkamp

På mandagen kom også Vegard, som nå hadde fått kallenavnet Vegas, til Miami. Gjengen var hel igjen, og det var på tide å dra dit ingen Sandaning hadde vært før: I Alligatorland!

På vei til Everglades. Også omtalt som ”Tidenes Svadafilm”

Etter en god busstur var vi fremme i sumpen. Byen var borte. Stranda var borte. De lettkledde menneskene var borte. Her var det reptilene som regjerte. Og de var mange! I Florida alene er det mellom 1 og 1,5 millioner alligatorer. Ca to kjæledegger til hver Oslo-innbygger med andre ord. Om det skulle bli aktuelt..

Forklaring på hvordan en alligator ser ut

Sumpen. Ikke mye som minner om Ladderudåsen. Men kanskje Bøn?

Vi satte oss etterhvert ned i airboaten og pløyde gjennom sivet. Det var ikke snakk om å ha på seg redningsvest her, for det ville ikke hjelpe mye uansett. Dessuten var ikke sumpen veldig dyp. Det betydde at vi kunne se eventuelle fartsdumper ganske greit. Det vil si, de bevegelige, grønnbrune fartsdumpene.

Get ready for hyperspeed!

Alli the Gator chiller og blir tan.  

En rask båttur og to stive nippler senere var vi tilbake til start. Det var på tide å snuse litt rundt. Plukke blomster langs vannkanten var noe vi hadde spesielt lyst til å gjøre. Samle alligatoregg kom som en god nummer to. En liten pjokk kom oss likevel i forkjøpet. To valpeøyne fulle av krokodilletårer gjorde det umulig for oss å la den lille stakkaren gå avsted uten en liten klapp på ryggen. Så vi bestemte oss for å holde ham. Som en baby. En baby med hoggtenner.

Mamma, får jeg lov til å beholde ham?

Litt lenger unna fant vi moren. Eller faren. For alt jeg vet kan det også ha vært bestefaren. (De kan tross alt bli opptil 80 år gamle) Uansett, den var uvirkelig stor. Hvis den noen gang skulle hete noe så måtte det være Humongous. For det var det den var. Gigantisk. Et lite jafs og lille Dani ville vært tacokjøtt. Med andre ord: Det var leketid!

Video fra Alligatorland

Vegard har oppdaget kjøteren.

Har du lyst, har du lov!

Den religiøse stiftelsen Alligatorens Venner (AV)

"Jeg har følelsen av at det er noen bak meg!"

Vi tenkte lenge på å få den til å løpe. Eller bevege seg litt i det minste. For underholdningens skyld. Det ville tross alt vært en meget bra videoblogg! Men vi tenkte på barna i området. Å sende en fullvoksen alligator på ei 6 år gammel jente ville vært litt ukult. Dessuten kan de løpe ganske fort. Og vi hadde ikke akkurat løpt altfor mye mens vi hadde vært i Miami. Så vi lot det være. For alle kroppsdelers skyld.

Mye sukker i den amerikanske maten! (Sigurd spiste kinesisk)

Everglades var ferdiggjort. Første del av reisen over. På tide å komme seg tilbake til Miami og la Tina, ei venninne og kollega av meg, guide oss rundt på nattestid. Men det får vente til neste blogginnlegg.   Stay tuned for more!

One Journey Ended, Another Begun

2010-02-27T19:30:00.000-08:00

Ojojoj!

Etter et halvt år med vinterdvale er bloggen endelig oppe igjen og går! Noe som betyr at du nok en gang får innblikk i Johans innerste (og ytterste) tanker og minner fra den dypeste delen av hjernebarken. Og denne gang lover jeg større opplevelser, mer adrenalin og nye impulser! For det er mye som har skjedd siden sist! En ny reise er i gang. En reise som går tilbake til det vanvittige kontinentet på den andre siden av kloden. Til den pulserende storbyen Melbourne. Og denne gang blir jeg i 5 måneder!

Plutselig kan de mange urolige sjeler (for det meste søsken og en nysgjerrig mor) i det norske kongeriket puste litt lettere. For etter 6 uker med stillhet på reisefot har Johan tenkt til å oppdatere dere. Gjør deg klar til å hyperventilere!

Sydney Stopover!

2009-08-31T14:39:00.000-07:00

Allright, so it's been a while since I was in Australia now. Actually it's more than a month. Amazing how quickly time flies by. Anyway, I figure these photos are ready for some publicity. It won't be a lot of text this time, only pictures! Enjoy!

Hello Sydney!

Kati from Finland strikes a pose

Hennevie (also Finnish), Morten, Kati and I, early in the morning

Norwegian group picture

Ola and our very own Sami: Lillian

Morten makes a fancy move

That looks familiar!

Me, Lillian (with a broken wrist) and Morten

Next stop: Manly!

Swedish guy Carl and Morten were always up for a swim!

The seagulls liked Lillian when her hair was full of bread crumbs

Three crazy guys!

Karen Marie inside the SkyTower

A beutiful day with a beautiful view

Lillian is as ready as she can be!

So serious!

Danish Sara needs some help

Ola got a thing for being lifted

Outside the building, 260m above ground level

So comfortable!

This was our guide around the rooftop! Not so safe now is she?

Last dinner in Sydney, Lillian is content!

Ironically, this happened on Darling Harbour only minutes later

But it all turned out allright! Or as the Aussies put it:
It was no worries!

A Week to Remember!

2009-08-21T08:38:00.001-07:00

Hi folks!

It's been a while since I've updated the blog now, but a lot of diferent things have happened lately. After I returned from Australia, I was crammed with work for a couple of weeks at Oslo Airport before I flew over to Bergen to continue studying. Clearly, Autumn came early this year! We've had rain every day for a whole month now. Good thing I got accepted at the University of Melbourne! Since my school has an exchange programme with Uni. of Melbourne, I'll move to Australia from February to July! I'm really excited about it, and hopefully I will get to see some of you Aussies then!

In the meantime you can check out these glorious pictures from the Grampians! Enjoy!

Morten (a.k.a. Daniel) and I on the top of the World

Aussies Hein and Mas outside of the Aboriginal Cultural Centre

Laurenz: "Morten, you are going down!"

Super Dario from Italy and Mas in an intense table-tennis match

The Godfather part IV

Viking Power!

Cowgirls Coco and Sarah!

Group picture (though a lot of people are missing)

Finnish Kati and Italian Martha on the bus

Aussies Bianca and Chelsea

Major group hug

Peace out!

Carl from Sweden got the girls!

My roomie Calvin from the US wanted to import the dingo puppy

So did Martha!

Me and my new teddy bear!

So fluffy! (The dingo, not Ariana)

Coco was popular

Some of the boys went for the Miss Camp Koala title

Lucky me didn't grab the short straw

High Ropes Challenge

Me, surprisingly not scared of heights

I walk the line

New challenge: The Leap!

Mission: Grab the (JC) bar

The point of no return!

Success!

Anne Maren almost had it!

Acrobatics at camp

The official group picture at camp

Hein the Acoustic Guitar God entertained us

Morten, Anne Maren and I promoting Norway

Time to leave to Sydney!

Farewell Brisbane!

2009-08-03T06:22:00.001-07:00

"Up before sparrow's fart" er et uttrykk som brukes om man er virkelig tidlig oppe om morgenen. Dette fordi spurvene visstnok slipper en fjert i det de kvikner til. Eller så er det nettopp lukten av gass som gjør at fuglene våkner. Et litt morsommere alternativ til "Before Crack of Dawn" altså. Uansett, torsdag morgen var vi oppe før spurvene fjertet. Vi stod nemlig opp kl 05.00, frivillig! Vi skulle til Fraser Island, verdens største sandøy, og vi gledet oss! Skyene var borte og den australske vintersola varmet. Da var det kjipt at turen ble kansellert! Jaja, en dag fri var ikke dumt det heller! Vi dro derfor til parken og chillet.

Morten Daniel "Karate Kid" Haug

Catch me if you can!

Dagen derpå var vår siste store dag i Brisbane. Lørdag var det hjem. For å roe nervene og komme på litt andre tanker tok vi derfor turen til det lokale buddhisttempelet. Fotografering var forbudt innenfor tempelets vegger, så bildematerialet er derfor heller tynt.

Statuen ber om en god fremtid

Under samme tak får en ny betydning

Etter en liten pause fra den ellers stressede hverdagen var det på tide med en Sausage Sizzle! Det vil si en liten mini-BBQ! Og hvilket sted var bedre enn Daisy Hill Forest?

Little Kookaburra smells food!

Keith and I were masters of the barbeque during our Sausage Sizzle

But we weren't the only ones who craved for a snag!

"Those kookaburras are definitely up to something"

Mange biter senere lå det bare én pølse igjen på grillen. Hvem skulle få den siste biten? Diskusjonen var i gang, men før vi rakk å komme frem til et svar kom en av de tre kookaburraene glidende ned mot grillen og snappet den opp i nebbet sitt. Og overraskelsen var ikke over med det! Pølsa var nemlig for tung for den lille krabaten, noe som gjorde at fuglen ble værende igjen på den glovarme overflaten og hoppet opp og ned som en besatt frosk! Pølsa skulle konsumeres, koste hva det koste vil! Med en fantastisk heading datt pølsa endelig ned på bakken og fuglen var igjen lett nok til å fly. Da var det bare å filleriste den avlange matbiten før også kookaburraen kunne få seg et festmåltid.

Keith got company!

"We want a snag too! No onions, please!"

Så var eventyret i Brisbane over. Det var på tide å dra videre til Melbourne og the Grampians. Vi avsluttet derfor det hele med en Farewell Breakfast.

(Almost) The whole shebang!

Thank you everyone for the hospitality, the food, the stories and the jokes you shared. We really appreciated it and not to forget all the new friends we made along the journey. We had a blast, and we will never forget you. We wish you all the best and hope to see you again someday!

Best regards

Daniel (a.k.a Morten) and Johan

Watch Out for Drop Bears!

2009-08-01T02:11:00.000-07:00

Crikey! What kind of animal is that?

Onsdag var siste dagen med Michael og Carmel, og den skulle brukes godt! Etter 3 uker i Australia uten å ha sett en koala, var det på tide å finne en i dyreparken. Og vi fant mange! Da var det bare å passe seg for Drop Bears! Drop Bears er koalaer som våkner opp, hopper på hodet ditt og setter klørne i deg som om du var en mangofrukt. Kjøttetende koalaer rett og slett. Ikke akkurat den søte kosebamsen du hadde sett for deg? Nei, men så er det godt de bare spiser eucalyptusblader da. Rusen fra bladene gjør at koalaene sover 18 timer hver dag. Chill.

4 koalaer sitter og chiller'n

En koala som burde på rehab

De tasmanske djevlene var det et lite helvete å ta bilde av. De løp rundt som stukne griser og hylte, skrek og gjemte seg. Djevelnavnet stod med andre ord i stil til oppførselen. Da var det langt enklere å ta bilde av bedagelige dingoer, krokodiller og kenguruer.

Dingoen kan ikke bjeffe

Nam, menneskehånd!

Michael found a mate!

Candy for kangaroos!

What's the matter Skip?

Michael & Carmel

Så var det på tide å se wombatene! De artige, små skapningene fantes i tre varianter. Common wombats, og de mer grisesnuteaktige Northern Hairy-nosed og Southern Hairy-nosed wombats. Her er to av de. Gjett hvem som er hvem!

What's up, mate?

I like grass

Så var det inn i slangehuset! Av de 10 dødligste slangene i verden, huser Australia 9. Det er fint å tenke på når man er ute på joggetur! Her er den verste av de:

Innlandstaipanen har kraftig nok gift til å drepe 100 mann pr bitt!

Etter å ha trasket rundt og sett de fleste av skapningene i den Australske fauna var det på tide å bruke litt andre krefter. Og når en av Australias største gokart-baner lå bare noen kilometer unna, så var hestekrefter et godt alternativ!

Me, Michael and Daniel are ready to go!

A glorious overtake!

The winner: Michael "Mad Man" Burgess

30 minutter senere var det over. Av alle de 15 kjørerne som var på banen var det bare én som klarte å passere meg. Det var Michael! Årsaken fikk vi vite etterpå: "I never let go of the accelerator pedal". I'll keep that in mind!

Hug Me, I'm an Ogre!

2009-07-30T01:54:00.000-07:00

Tirsdag 14. juli hadde én ting på programmet: MovieWorld. Daniel og jeg ble plukket opp ved 9-tiden og sluppet av utenfor fornøyelsesparkens murer. Sees om 10 timer!

Fine palmer

Som barn i godtebutikken gikk vi rundt og smilte fra øre til øre. Hva skulle vi begynne med? Lunsj? Litt tidlig enda. Tim Tams? Okey, så kunne vi ta én. Nå hva? Like bortenfor var Shrek 4D i ferd med å starte. Vi gikk inn for å se hva 4D-forestillingen hadde å by på. Der inne hang det tre store tretønner og en stor kiste i taket. Alle med kjetting rundt. Plutselig viste de tre tønnene hvert sitt sett med kulerunde øyne og rosa hud. Det var de tre små grisene som var tatt til fange! Og det var Lord Farquaad sitt spøkelse som stod bak! "Are you scared?" sa han høyt. "No" svarte de, og plutselig vokste det en stor pinne ut av trekista. Det var nesa til Pinocchio. På tide for Shrek å redde dagen. Igjen. Vi satte oss ned i kinosalen med 3D-brillene på og nøt showet.

Shrek var en smule stram i maska

Etter denne opplevelsen var det bare å gå videre. Vi hadde ikke noe spesielt på agendaen, så det var bare å spankulere rundt i eget tempo. Det var derfor vi ikke ble irritert da Superman Escape ble ødelagt rett før vi skulle inn og prøvekjøre den etter 1 times kø. Vi ble heller ikke irritert da vi fant ut at hovedattraksjonen Stunt Driver kun gikk to ganger pr dag, og vi misset begge. Så bra kunne den ikke være tenkte vi. Vi lo derfor ganske høyt da vi så kinoreklamen for attraksjonen dagen etter: "Stunt Driver. The greatest stuntshow. ON EARTH!!!!"

Wanna go for a ride?

Homer Simpson: "If something's hard to do, then it's not worth doing."

Noe annet som var gøy var tømmerrenna! Et fantastisk fall på x antall meter skulle kulminere i en umenneskelig stor vannsprut. Dette måtte prøves! Lite tenkte vi over at alle de store karene satt på samme side av båten, og at alle jentene (og meg) satt på den andre. Høyresiden tok derfor inn vann, noe som resulterte i en veldig våt Daniel. Morsomt.

Overvekt i tømmerrenna førte til at vi ble ganske våte. Spesielt Daniel.

Justice League skal bringe rettferdighet til tømmerrenna igjen

Daniels store nemesis: The Hammer Game

Etter noen artige timer i MovieWorld var det på tide å delta på Christmas in July. Ja, du hørte riktig. Jul i Juli. Hadde de hatt snø i Australia så kunne jeg kanskje ha skjønt det, men i Brisbane var det fortsatt 20+, så det virket noe absurd å feire jul så tidlig. Jaja, gøy var det hvertfall!

Australske julesanger ble sunget for full pupp

Halvveis fikk alle spørsmålet: Hvor kommer nissen egentlig fra? Alternativene var Finland, Nordpolen, Tyskland og Tyrkia. Enkelt sier du? Det var bare to stykker av de 40 oppmøtte som fikk rett, og de var begge nordmenn. Svaret var nemlig Tyrkia, og loddtrekning avgjorde hvem som skulle få den flotte premien. Det ble Daniel. (Noe som i grunn var helt ok).

Daniel poserer velvillig med sin nye veske

Ut av intet var det tid for tale. Up a gumtree, up a gumtree. Daniel og jeg var i deep shit. Vi hadde ikke forberedt noe, da vi trodde talen skulle holdes på farvel-middagen på lørdag! Vi gav det et forsøk, liret fra oss noen gullkorn og bringte frem noen smil. Så skulle det bli en gledelig jul likevel!

An Error to Amend

2009-07-25T15:05:00.000-07:00

Hi folks! After a fantastic week in the Grampians, Daniel (a.k.a Morten) and I are now in our hotel in Sydney. That is why the blog has not been updated for a while.

Firstly, I would like to apologize to Dave Simmons for writing that he is a Vietnam veteran. This was clearly not the case, and for that I am sorry. Dave is a great guy who served his country for many years, but he never participated in the Vietnam war. The error has now been corrected, and I hope I did not offend anyone. If you should find any other information on the blog to be wrong, please send me an e-mail and I will correct it as soon as possible.

As to our journey in Australia, it is getting close to its end. Today we were inside the Sydney Opera House and we will visit Manly tomorrow. On tuesday we will head back to Oslo. For those who want to greet us at the airport, we will arrive at the airport about 11.50 am by Lufthansa from Frankfurt.

Anyhow, enjoy your summer in Europe or winter in Australia, and I will try to update the blog as soon as I get home.

Johan

The Day the Vikings took one Hell of a Beating

2009-07-17T01:25:00.000-07:00

Mandag morra blues. Tid for å surfe på de store bølgene. Og i dag var det store. Virkelig store. Hvilket sted passet det da bedre å reise til enn Surfers Paradise?

Viktig å få inn den gode "feelingen"

Oppvarming er for pyser

Havet banket oss opp. Skikkelig.

Kameraet gikk selvfølgelig tom for batteri før surfetimen var over, så de smoothe øyeblikkene ble ikke foreviget på film slik vi hadde håpet på. Nå vel. Vi fikk juling uansett. Og det var gøy.

En liten tur ut på The Spit sammen med Ron

Hissige bølger denne mandagen i Brisbane

Utsikt mot Surfers Paradise

Whitepointers are easy to spot, but hard to find

2009-07-17T00:14:00.000-07:00

Søndag var det klart for ny båttur, denne gang til Moreton Island. Øya skulle visstnok hete Morten Island, så Daniel (som også heter Morten) følte seg riktig så hjemme i det lille paradiset. Vintersola skinte igjen og pelikanene lekte. Et nytt eventyr ventet.

En liten ferieperle, bare en times båttur fra Brisbane

En ekte pelikan med klinkekuleøyne

So little time, so much to do. (Og der var den sangen festet på hjernen). Daniel og jeg startet med å leie oss hver vår firhjuling for en times tid. Første mann til månen.

"I'll eat you for smoko!"

"Eat this, punk!"

Selv om "fishing" var forbudt så smugsladdet vi stort sett hele timen. Det var derfor ikke uventet at vi skulle få en klage på slutten. Jaja. Det var verdt det!

Tidenes sommerbilde. Pussig det egentlig er vinter.

Men Tangalooma Resort hadde mer å by på. Med en 4WD-buss kom vi oss til de høyeste sanddynene på øya, og med et par hjemmesnekrede akebrett var det klart for sand tobogganing.
Litt voks på godsiden så var det bare å sette utfor. Og det gikk fort! Veldig fort!

Nok sand til å lage et par timeglass

Solbriller var obligatorisk

Mike har satt utfor

Han går for strike!

Daniel hadde ikke med solbriller

Etter 4 nedfarter var tiden ute. Bussen måtte videre. Vi måtte hjem. Der ventet døtrene til Ann og Mike, klare med rooburgere og stort bål i hagen.

Ashley og Vicky lager rooburgers

Fra venstre: Vicky, Ann, Mike, Nelly, Ashley, James

Rundt bålet fortalte vi (til stor begeistring) om den norske russefeiringen. Daniel viste fram bilder fra bussen han hadde vært på og spilte av noen videoer på YouTube. Det lyste gull ut av øynene på de fire yngste. "Awesome! Why didn't we do this when we graduated?" De fikk noe å tenke på. Norge, x antall ganger kåret til verdens beste land å leve i og nylig kåret til verdens fredligste land, har kanskje verdens sykeste form for eksamensfeiring. Før eksamen. Vikingene Down Under fikk høre det igjen. "You're just way too hardcore, mates. Way too hardcore!"

How it feels like to be up a gum tree!

2009-07-16T04:02:00.001-07:00

To be up a gum tree er et australsk uttrykk for å være i trøbbel. Problemene har vi unngått, men lørdag fikk vi muligheten til å klatre opp et gum tree. Bokstavelig talt. Mike og Ann tok oss til O'Reilly's Tree Walk.

Verdens dårligste fugleskremsel

Mike og Ann viser hvordan det skal gjøres

Daniel er hakkemat

Strangler Fig er en spesiell tresort. Den slynger seg rundt et allerede etablert tre og suger ut næringen. Om den får holde på lenge nok kan vertstreet bli fullstendig hult. Kult. (Det rimte).

Et tre man faktisk kan bo i!

Som i en dyp brønn venter Daniel på at det skal regne mynter

Jo lengre inn i parken vi gikk, jo høyere opp fra bakken kom vi. Ann likte ikke hengebruene spesielt godt, men de måtte brukes for å komme fra A til B. Det var derfor lite populært at Daniel og jeg spratt opp og ned på brua som hyperaktive kenguruer på trampoline. Vi kunne derfor forstå at Ann og Mike ikke ville klatre til toppen av det 30 meter høye treet vi passerte på veien.

Denne hengebrua tåler et par hopp ja!

Daniel på en gren 30 meter over bakken

Slik ser det ut fra et 30 meter høyt tre

Smått høydeskrekk til tross, jeg skulle opp, selv om stigen var usedvanlig kald og latterlig bratt. Dessuten hadde jo ei lita jente på kanskje 12 år gått opp rett før meg! Jeg kunne jo ikke være noe dårligere enn det! Nerver til tross, både Daniel og jeg kom helskinnet ned igjen fra jungelens største tre. En liten lunsjpause måtte til før det bar hjem igjen. Bare timer til vi skulle på vår første AFL-kamp!

Daniel og meg utenfor "The Gabba"

Den "søte" kattepusmaskoten til Geelong Cats

Brisbane Lions spilte i blått og lilla, Geelong Cats i hvit og blått

34 000 tilskuere, ikke verst!

Ubeseirede Geelong Cats får juling, og Daniel kan knapt tro det

Folk stormet banen etter kampslutt

En rask kamp med knallharde taklinger, mye hopp og liten beskyttelse var over. Brisbane Lions vant med over 40 poeng. Når hver scoring gir 6 poeng så kalles det overlegent. Veldig overlegent.

Kookaburra Queen Keeps on Burning!

2009-07-16T03:22:00.000-07:00

Fredagen var forbeholdt Brisbane River. På dagen skulle vi cruise opp elva med Kookaburra River Queen, noe vi fant ut at var et nytt skalkeskjul for å spise søtsaker og dessert. Vi ungkalver holdt oss for det meste på dekk, da vintersola skinte som aldri før. Med solkrem selvfølgelig.

Klar for Brisbane sitt svar på Proud Mary

Heftig multitasking

Brakkvann er haivann

Big Wheels Keep on Turning

De 3 elementene: Vind, vann og Daniel

Det blåste ikke, det er bare min nye styling!

Det australske marineflagget er rødt

Etter at vi var ferdig på Kookaburra-dronningen bar det inn til byen for å møte Ashley. Kajakk stod på programmet. Selv har jeg aldri padlet kajakk før, så redselen for å ødelegge kameraet var derfor stor. Redselen for å falle i vannet var mindre stor og redselen for å bli spist av Bull Sharks var litt stor. Alt i alt skulle det altså bli ganske spennende.

Brisbane by Night

Våt. Av padletakene.

Padlingen gikk lekende lett og vi hadde nesten hele elva for oss selv. Selv haiene var stille, og vi kunne egentlig bare sitte og nyte byen mens vi padlet bortover. Kanskje en av turens høydepunkter for meg så langt, og så har jeg ingen bilder av det. Shit happens! Men vi overlevde jo haiene, det er da hvertfall noe!

That's One Hairy Eyeball!

2009-07-16T00:32:00.001-07:00

Torsdag, og Marilyn og Peter hadde trukket de korte stråene. En fryser skulle fraktes opp til Mt. Toowoomba. Som alle andre australske fjell var ikke Mt. Toowoomba mye større enn en liten bakketopp, men vi skulle nå dit likevel. Det var tid for et gjensyn med klatrekongen Ryan og tenåringen Mitchell fra den første dagen vår i Sea World.

Denne sleiven med browniesdeig var som sprit på bålet for aktive Ryan

Browniesen gjorde Ryan om til en liten hulk

Etter den daglige Tim Tam-pausen bar det til Pioneer Village, en liten landsby drevet på frivillig basis for å vise "det gamle Australia". For en som kommer fra grunnlovsbygda Eidsvoll som er fullt av gamle trebygg var det nesten akkurat som å vandre rundt i hjemlige trakter. Det luktet gress, høns struttet fritt og den gamle mølla gikk rundt og rundt. Det var koselig. Stille.

Hvis det lukter tåfis hjelper det å åpne utedodøra

Alle gutta samlet seg rundt denne firhjulingen

Daniel vil gifte seg med den fine bilen

Et bankran senere: "I'm rich!"

En helt vanlig gudstjeneste

Etter mye tull og tøys dro vi tilbake til Brisbane. Det var på tide å møte døtrene til Ann og Mike, og deres kjærester. Det var forøvrig her dagens overskrift stammer fra. En amøbe av en dørvakt utenfor restauranten vi skulle til prøvde å gjøre kvelden sur ved å ikke la oss guttene drikke alkohol. Siden førerkortene våre stod på norsk så "skjønte" hun ikke når vi hadde bursdag. Latterlig unnskyldning til tross, vi var fornøyde med å drikke cola. Det var jo snart helg uansett.

Fra meg og videre med klokka: Mike, Nelly, Vicky, James, Ashley og Ann.

En saftig biff senere var kvelden over og nye vennskap var skapt. Vi hadde gjennomført enda en dag i Australia. På tide å lade batteriene før en ny og fullstappet helg.

From Nimbin with Love

2009-07-13T00:45:00.000-07:00

Ny dag, nye eventyr. Siden Ted og Cat hadde treningsrom i kjelleren trente vi som to tasmanske djevler før frokost. Trening har det ikke blitt altfor mye av her nede, og med kaker og Tim Tam hver eneste dag, samt øl og chips, er redselen for å komme hjem som en god og rund badeball absolutt tilstede. Noen vil kanskje si at det bare er å løpe seg en tur, men når man plutselig havner på en øde vei med 100 km til nærmeste vannkilde og bensinstasjon så hører jeg Steve Irwin inne i hodet mitt si "Danger, danger". Det var tross alt en britisk backpacker som nylig gikk seg bort i skogen her. 12 dager senere ble han funnet og brakt til sykehus. Tror situps og armhevninger får holde inntil videre...

På Byron Bay med Chris og Greg

Kriminaletterforskerne gikk tomme for kritt

Australias østligste punkt

På godt "The Julekalender"-engelsk: "Man, this blows!"

Utsikt fra Lennox Heads

Et av mange skilt det hadde vært kult å ha i russebilen

Etter å ha vært i Byron Bay dro vi videre til Nimbin, hippieby nummer 1 i Australia, stedet som alltid er tåkelagt. Selv Greg på 70 ble tilbudt dyrt gress her. Liberale var nok ordet. Vi gikk litt rundt, tittet i de forskjellige butikkene og studerte livet. For første gang på turen var kaker forbudt. Ikke engang brownies..

Hippiebyen Nimbin tilbyr Stoned Fish

Etter mye kjøring kommer enda mer kjøring. Vi skulle rekke et show på kvelden, Australian Outback. Stråhatt var obligatorisk. Litt merkelig var det da Daniel og jeg var de eneste i gjengen som måtte signere ansvarsfraskrivelse for å være med. Det luktet muffins. Igjen.

Gjengen samlet for hesteshow

Litt ut i showet kom det noen og hentet oss fra plassene våre. Vi skulle ut. Ut på arenaen. Båtløp med 4 på laget. En fra New Zealand og en fra Australia samt to nordmenn. For de som ikke vet det fra før så vitser australierne om New Zealand i hytt og gevær. Spesielt deres forhold til sauer blir stadig brakt opp, da landet består av veldig få mennesker og veldig mange sauer. Når man da føler for litt kjærlighet.. Vel.. You do the math! Motstanderlaget vårt bestod av fire fullblods australiere. Publikumsfavoritter altså. Startskuddet gikk. Vi løp med båten mellom oss som våryre kveg, men australierne hadde tjuvstartet og lå foran. Vi tok innpå. Det var jevnt. Veldig jevnt. Det nærmet seg mål. Jeg trodde vi lå foran, men var ikke sikker. Det var snakk om centimetre. I et siste desperat forsøk på å dra seieren i land kaster Daniel båten forover. Jeg kjente rykket og gav den litt ekstra fart, så båten føyk over mållinjen og braste i bakken med et smell, sammen med en intetanende australier. Det som en gang var en båt var nå kun abstrakt kunst. Attpåtil hadde vi tapt. Jaja. Vi hadde i det minste knust en båt til pinneved. Til stående applaus fra 1200 tilskuere.

Daniel gikk ut med et smell

Ain't no Mountain High Enough (In Australia)

2009-07-13T00:32:00.000-07:00

Dagens blogg omhandler ikke bare én, men TO dager. To ja. Som i mandag og tirsdag. Den enkle forklaringen på det er rett og slett at jeg vil komme á jour til lørdag 18. juli, da vi reiser ned til Melbourne og videre vest for å delta på camp. Nett er nok neppe et privelegium i bushen dit vi skal, så da er det greit å være i mål med alt det andre. Men den tid, den sorg! Nå er det mandag 6. juli som gjelder! Etter en helg stappet med reising og aktiviteter var det på tide med en hviledag. Harbour Town var stedet å dra. Du har sikkert vært på en eller annen factory outlet på en sydenferie tidligere, et stort lagerutsalg av kjente merker til latterlige priser. Vel, se for deg en liten bydel av slike butikker! Vi fikk kart over området for å ikke gå oss vill. På tide å bruke litt australske dollar!

Daniel og jeg loket rundt på egenhånd til vi møtte Keith ved fontenen.

Hviledagen var etterlengtet. Energien begynte å bruse i årene våre igjen. Ett døgn og en del dollar senere var vikingene igjen klare for å dra på tokt, klare for nye eventyr. Denne gang til Mt. Tamborine.

Dave er bak rattet. Kenguruene langs veien føler seg litt tryggere

Lunsj på en gresk restaurant før det bærer videre

Det var Dave som var dagens mann. Han kaller oss for vikinger her nede, og i dag skulle vi få møte en annen viking, Ted. Amerikaneren med danske aner hadde nemlig giftet seg med Daves yngste datter Catherine, så vi dro opp i fjellene for å besøke de to.

Cat, Dave og den åtte uker gamle valpen Jester

Jester is on the run

Daniel prøver å fange Jester. Med tankekraft.

Ted hadde ikke kommet enda, så vi andre tok oss en liten sightseeing rundt Surfers Paradise. Is var tingen. Selv om det regnet var det noe vi bare måtte prøve. Is med valgfritt fyll. Frukt, mars-sjokolade, sure føtter eller oreo-kjeks, valget var ditt.

Desorientert med det første, men luktesansen pekte oss rett vei

Daniel har tatt på seg jakka. For første gang her nede er det overskyet. Det lukter regn. Og is.

Like a kid in the candy store

Daniel safet med en is fri for gummibjørner

Til venstre: Sjokoladeis m/Oreo-kjeks og brownies. Til høyre: Skogsbæris m/ jordbær og mars.

På kvelden ankom den siste vikingen, Ted, og plutselig var vi i overtall. Dette måtte feires!

Siden vi ikke hadde noen gris å slakte ble det sjømat, salat og rødvin.

Rundt bordet fortalte vi en velkjent historie for de fleste nordmenn: Da tordenguden Tor mistet hammeren sin og hvordan han på latterlig vis klarte å få den tilbake igjen. Cat hadde visst en forkjærlighet for troll, og Ted var en stor comic book-fan, så dette falt i smak hos begge to. Til og med Dave likte historien, som tidligere hadde utfordret oss til å fortelle "De tre små griser" på norsk. Vi tok utfordringen på strak arm, og Daniel stod for fremførelsen. Igjen lo de seg skakk. Selv om de ikke skjønte hva som ble sagt, forstod de hvor i historien vi var. De hadde jo hørt fortellingen før! Dave avsluttet det hele med å ta historien på Singlish. Uventet, men fantastisk moro å høre på.

Hold on to the JC-bar!

2009-07-09T17:33:00.000-07:00

"Do you know what that is called?" sa Michael til oss. Daniel satt innerst i bilen og holdt fast i håndtaket på dashboardet. "No" svarte Daniel. "It's a JC-bar! And do you know why it's called a JC-bar?" sa Michael på ny. Vi så på hverandre og tenkte. Svaret ble som før. "No." "Because once I make a turn, you go: JESUS CHRIST!"

Strand med fartsgrense

På dag 8 tok Michael oss med til North Shore, en 25 km lang sandstrand. I jeepen selvfølgelig. Da var det greit å ha en JC-bar!

Red Canyon fikk navnet sitt fordi stedet er rødt. Logisk nok.

Vi stoppet halvveis og klatret opp sanddynene for å få litt oversikt. Det viste seg å være tungt å gå oppover sanda. Underlaget skled bare nedover. Langt morsommere var det å hoppe ned igjen.

Jeg ser. Ut mot havet.

Michael: How did you manage to get up there?

Langs stranda var det fiskere i hopetall. Lavvannet sørget for at de kunne gå et stykke ut også. Rett over de sirkulerte det 5 ørner. Sultne. Jeg skjøt en. Med kameraet selvfølgelig.

Ørnen forteller en fiskeskrøne

Litt kjøring til og vi var fremme. Double Island Point. Et fint sted for å spotte hvaler, haier og delfiner. Vi gikk derfor opp til fyrtårnet for å ta en titt. Kanskje vi var heldige.

Ingen strandhaier å se

Det lyser i stille grender

Michael ser noe

Delfiner. 30 meter utenfor kysten. Nice!

To stykk hvaler også! Bingo dingo!

Litt vanskelig å ta gode bilder fra denne avstanden

Det var lykketreff. For første gang i mitt liv hadde både Daniel og jeg sett ville hvaler og delfiner. Ikke dumt. De var alle på vei nordover, mot the Great Barrier Reef. Kanskje de er flere når de kommer tilbake om noen måneder! Vi dro uansett videre. Til den andre siden av Double Island Point.

Ingen nudister å se

Helt til en nordmann ødela alt!

En tettpakket, men knakende god helg var over. Første uke i Australia unnagjort. På tide å dra tilbake til Brisbane.

Your Face is Wicked!

2009-07-09T17:18:00.000-07:00

Dagens tittel stammer fra radiokanalen Nova. Temaet var hvordan kvinner klarer å snu velmente komplimenter til noe negativt. Som f.eks. "You've got really thick, strong, athletic legs!" Er ikke det et kompliment det lukter gull av? Er ikke det en setning som burde få alle jenter til å rødme i kinnene? Det er jo tydelig at mannen som sier dette liker ben som ikke bare er skinn og knokler. Samtidig bør kvinnen som bærer disse frodige benene være stolt! Han liker jo leggene og lårene hennes! Neida. Verden er ikke så enkel.

På samme måte kommer ikke alltid boomerangen tilbake når du kaster den. Virkeligheten viser seg å være en annen enn det vi trodde den skulle bli. Det hindrer oss likevel ikke fra å prøve. Daniel og jeg kjøpte oss derfor en boomerang på markedet hver. Om vi ikke skulle få det til så hadde vi i det minste en suvenir. En ubrukelig suvenir. Men den så kul ut.

Av redsel for å drepe en koala (eller noen på markedet) lot vi boomerangene ligge

I dag var det Libby og Carmel som hadde trukket de korte stråene. Vi fant fort ut at vi hadde ganske så forskjellige preferanser når det gjaldt shopping, så vi gikk hver for oss. Det viste seg å være lurt, for vi fikk plutselig veldig lyst til å ha en pytonslange rundt halsen.

En snik og en snok

En slange rundt halsen skal visstnok være bra hvis man er forkjølet

Dag 7 var forøvrig nok en nydelig vinterdag. Etter å ha utforsket Eumundi Market bar det derfor rett på Noosa Beach.

En lettere stekt nordmann

Daniel nyter utsikten

Den nye Dressmannreklamen

Noen røde hudceller senere bar det til skogs. På tide å spotte koalaer, store øgler og delfiner. Synd vi ikke så noen av dem. Dog, det var en fin tur for det!

A bushmans breakfast = Have a look around and take a piss

Daniel, Carmel, Libby og jeg

Snodige trær, men fin utsikt!

Apegenene slår til igjen!

En liten jolle var alt vi så fra Dolpins Point

Illegal Immigrant Slave for a Day

2009-07-09T00:19:00.000-07:00

Labour Day! Det var planen for dag 6! Michael var sjef, og planen var hyttetur. Hytteturen viste seg egentlig å være en hustur, men pytt pytt. Vi skulle til Marochydore, et par timer nord for Brisbane. Aller først måtte vi bare løse ett problem; Michael måtte på jobb. Vi ble derfor plukket opp kl 06.00. Det var på tide å skitne til de fløyelsmyke hendene våre.

Tema for dagen: Bygg en barnehage

Slaver for en dag. Det var det som var greia. Erfare det australske arbeidsliv. Frivillig, men dog. Vi var slaver. Biatches. Og det var gøy.

Johan the Builder, can he do it? Johan the Builder, yes he can!

Vintersola varmet godt på den sørlige halvkule denne arbeidsdagen. Lille norske meg ble faktisk litt solbrent! Solkrem er jo tross alt litt femi. Men jeg ble nesten nødt til å kjøpe meg litt nå. Frivillig tvang. Akkurat som arbeidsdagen vår med de australske "kollegaene" våre. "So you got a little French connection going on there?" ble det sagt da Daniel og jeg snakket norsk under lunsjen. Aldri tenkt over hvordan norsk egentlig høres ut, men fransk hadde vel ikke vært min første gjetning.

Smoko, en lett australsk brunsj.

En ting som er moro her er hvordan australierne alltid sier mate etter hver setning. Uansett! Et godt eksempel oppstod da Michael under lunsjen dro frem en pakke Tim Tam. Det er forøvrig beryktede australske sjokoladekjeks, så dette var et populært trekk! Da en av karene tok sin fjerde Tim Tam kom følgende kommentar: "You're a fuckin' Tim Tam-nazi mate!"

Fucking, nazi og mate i samme setning. Klassisk.

Island in the Sun

2009-07-07T05:36:00.000-07:00

Coochiemudlo Island. Smak på det. Lukt litt. Sier deg nada? Nettopp. Det var alt som stod på programmet på dag 5. Spennende. Vi hadde ikke peiling på hva det var, annet enn en øy aboriginerne brukte å danse på. Ferja først.

Litt skrekkfilmfølelse her

Håret er fortsatt fritt for måkeskitt (det rimte)

Vi ankom øya etter en veldig kort ferjetur. De sa at den var ganske godt skjermet, at det var lite folk der. Vi håpet på det vi også. Håpet ikke "The Others" var der. Vi tok feil.

Daniel og sjef for Lionsklubben Rochedale, Peter, med to innfødte luskende i bakgrunnen

Øya var ikke stor. Vi kjørte til den andre enden på noen få minutter og ble fortalt at vi skulle gå tilbake, langs stranda. Oh shit, nå går vi oss vill! De innfødte ble med. Et stykke. Så snudde de. Kunne det være en rabiesinfisert koala bak neste busk? Lite visste vi. Vi bare gikk videre.

Øya hadde spesielle krefter. Jeg ble halvt ape.

Et emo-tre på beachen. Stod de innfødte bak dette også?

Og hva hadde skjedd med dette treet?

Nesten så vakkert at det er skummelt

Vi gikk videre langs stranda. Peter, Daniel og jeg. Noe luktet muffins. Det var som tatt rett ut av en skrekkfilm. Alt var så vakkert, men samtidig så merkelig, og vi var jo nysgjerrige på hva som var bak neste sving. Stille før stormen. Ugler i mosen. Alt lå til rette for et lite skrekkeventyr.

Jeg tok ingen sjanser og lagde meg en sylskarp fork

Så kom de. Krabbende. For det var det de var. Krabber. Men ikke hvilke som helst krabber! Disse gikk fremover, ikke sidelengs, og i tillegg var de var blå! De kaltes: Soldatkrabber.

En vandrende jellybean

Et krabbeangrep senere var vi tilbake i leiren. Vi hadde kommet frem. Overlevd. På tide med belønningen. På tide med mat. På tide med: Crabsticks.

Camping in the Soldier Crab's Nest

Som ekte nordmenn slikker vi sol når vi får mulighet, og muligheten var absolutt tilstede. Australsk vinter på sitt beste.

To nystekte nordmenn

Forøvrig var stranda full av skjell som bare ventet på å bli plukket. Jeg tok et. Så på det. Sniffet det. Sleiket det. Dette var et bra skjell. Dog, det lagde ikke noen lyd.

Hvor setter jeg inn batteriene?

En ferjetur (og et flåsete blogginnlegg) senere var vi tilbake hos familien Hewitt. Mange erfaringer rikere. Vi hadde overlevd enda en dag på den store øya.

Kangaroos are Grasshoppers on Steroids!

2009-07-06T23:50:00.001-07:00

Dagens overskrift var selvskreven. Dag 4 var dagen da vi møtte det hoppende pungdyret for første gang. En søt liten wallaby, en av de minste kenguruartene, hoppet rundt i Daisy Hill. Kenguruene skal visstnok være en skikkelig pest her ute, spesielt de store røde eller grå. Overalt ser man varselskilt med kenguruer og koalaer langs veiene. Til og med echidnaene har sine egne skilt her! Foreløpig har jeg bare sett én av de. Som roadkill. Ikke moro, verken for pinnsvinet eller bildekket. Tipper det dekket ble temmelig flatt. Anyhow, for å live opp stemningen: Vi hadde sett vår første kenguru! Og den var jammen meg søt! Bare litt synd at kameraet skulle gå tom for batteri akkurat nå! Jeg får ikke overført bildene jeg tok med mobilen heller, så kengurubildene får vente til neste gang vi støter på en. Jeg ser for meg at det ikke er så lenge til. I mellomtiden kan dere lese litt mer om hva vi gjorde tidligere på dagen! Først ut var City Hall!

Spennende å se om ringeren hadde pukkelrygg!

City Hall er en av de eldre bygningene i Brisbane, og stammer fra 1930. Da var klokketårnet på 70m byens høyeste. Ahh, god utsikt tenkte vi! Shocker! Skyskraperne var i veien. Og det var ingen Quasimodo i tårnet heller.

Daniel, Chris og Greg før bjellene begynte å kime og ørene begynte å blø

Vi måtte komme høyere opp! Og vekk fra skyskraperne! Pariserhjulet var en god idé. Et par bruer måtte krysses før den tid. Langt å gå. Sulten. Vi stoppet derfor opp på onsdagsmarkedet i byen, fullt av fersk fisk og frisk frukt fra den sørlige halvkule. Vi kjøpte en "bug". Ikke et insekt, men en dritekkel hummeraktig-greie. Den så litt ut som en rød hobbit med klør, men smaken var såpass smooth at du glemte hvor stygg den lille krabaten egentlig var.

The Wheel of Brisbane won't run you over (but an Italian driver might)

Pariserhjulet tok oss opp til nye høyder. Selv om det var kokvarmt og man egentlig ville gå rundt naken, så tok vi sjansen på at drivhuseffekten ikke var dødelig inne i vognene. Greg satte seg i skyggen av et tre for å kjøle seg ned. Chris ble med opp, selv om han egentlig hadde høydeskrekk. Det viste seg å være et lurt valg. Vogna hadde aircondition. No worries mate!

High five!

South Bank Parklands var neste stopp. Eller, det var egentlig ikke én stopp, for hele greia var en lang gangvei tildekket med buer og blomster. En ting man fort legger merke til med Brisbane er hvor grønn byen er. Det er trær og planter overalt. Det har gjort at til og med ville kalkuner vandrer gatene. "Brush turkeys" som de blir kalt, får lov til å flakse rundt som frie høns på Julsrud gård. Ikke feirer australierne Thanksgiving heller, så de feite fuglene har det egentlig som plommen i egget. Problemet er bare én ting: De er for feite til å fly..

South Bank Parklands

Vi var også en tur på maritimt museum. Få har kanskje hørt om Australia sin innsats under WW2, men øyfolket (om man kan kalle de for det), var høyst involvert. Australia hadde styrker i Midtøsten på de alliertes side da japanerne bombet Pearl Harbour, og senere også Sydney Harbour. Derfra og ut foregikk krigen til sjøs, mot Japan i Stillehavet. En av fregattene som ble brukt var HMAS Diamantina.

Menyen i dag: Fisk, stekt måke og marinert kråkebollemos

Vi bestemte oss for å utforske HMAS Diamantina for hva det var verdt, da fregatten hadde alle dørene på vid gap på Queensland Maritime Museum.

"Argh, there be windy outside!"

There is no bomb like a Jägerbomb!

Splitte mine bramseil, det var litt av en badering!

Som sagt, en dag med mange høydepunkter, men det virkelig store klarte vi selvfølgelig ikke å laste opp noen bilder fra. So there you go! Forhåpentligvis kommer det kengurubilder snart! Hvis ikke er det alltids YouTube! Apropos YouTube, en video som kan være verdt å sjekke ut om Australia er denne. Enjoy!

Spank my arse and call me Cindy!

2009-07-06T04:07:00.000-07:00

Dagens tittel stammer fra en australsk chilisaus. Temmelig sterk altså. Etter en ubehagelig opplevelse på Singapore Airlines stod jeg over den. Da hadde jeg bestilt kylling. Ved siden av kyllingen fikk jeg et beger med det trodde var sweet and sour-saus. I god tro helte jeg derfor på til kylingen druknet fullstendig. Jeg hadde gravd min egen grav. Så rød i ansiktet hadde jeg ikke vært siden sist jeg var i Syden! Anyhow, dag 3 var fullpakket med godbiter.

Minnetavle utenfor Victoria Barracks

Dave var mannen som skulle ta oss med ut, en tidligere infanterist for den australske hæren. Den australske hær sier du? Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er på ganske tynn is når det gjelder austrask krigshistorie, men jammen hadde de ikke deltatt i sine kriger! Det var derfor passende å besøke Victoria Barracks, og ekssoldaten sørget for at vi fikk en "special tour".

Utsikt mot Brisbane skyline sett fra Victoria Barracks

Våpen, uniformer, medaljer og en hel haug med krigshistorier. Victoria Barracks var et lite skattkammer for den militærinteresserte. Ikke tjenestedyktige meg derimot var tidvis litt forvirret. Heller ikke Daniel har vært i militæret, så det var godt Dave var tålmodig. Etter omvisningen var Mt. Cootha var neste stopp.

To vikinger og Dave!

I Australia er alt over 200m fjell. Da vi så på kartet over Greater Brisbane trodde vi nesten ikke det vi så. De hadde Mt. Blanc i Queensland også! Det må være stort tenkte vi, siden det ble oppkalt etter den franske kolossen! Jada, 243 meter! For oss nordmenn som var vant til litt stigning var Mt. Cootha derfor ikke mer enn en liten bakketopp. Likevel, utsikten var god!

One small step for man, a giant leap for mankind

I Brisbane Planetarium hadde de faktisk en ekte romdrakt. Ikke dumt! Jeg håpet derfor på å samle litt månestøv. Det skulle vise seg å bli vanskelig da drakten var innelåst i et glassmonter. Dumt.

Houston, we have a problem!

Siden vi ankom har alle australierne klagd på "det kalde været". Siden de bor på motsatt side av jorda har de har vinter når vi har sommer i Norge og omvendt. Det er med andre ord vinter i Australia om dagen. Vi nordboere har ikke merket så mye til det. 25 grader er ikke mye vinter spør du meg, og forskjellen fra den norske sommeren var ikke stor. Når vi skal til Melbourne om noen uker kan det dog bli litt verre. Stjernehimmelen er også forskjellig her. Det er ingen Karlsvogna, Orions Belte eller Polarstjernen å se. Her har de "The Southern Cross", som forøvrig er 5 av stjernene i det australske flagget. Stjernene representerer antall stater i Australia, og siden landet består av 6 stater totalt er det altså en ekstra stjerne under Union Jack. Så da lærte du det også!

Brisbane by Night

På kvelden tok Chris og Greg over. Med VIP-billetter til Transformers 2 og senere gratis middag på The Treasury Casino hadde vi en skikkelig guttekveld. Kameraer var ikke veldig poppis, så bildematerialet herfra er heller tynt. Likevel, Daniel og jeg hadde det ganske greit uansett!

Meg, Megan Fox og en eske med popcorn!

Fish me if you can!

2009-07-06T01:31:00.001-07:00

Eid av 8 timers jetlag våknet både Daniel og jeg opp klokken 02.00. Helt uthvilt. Bare 6 timer til vi skulle bli hentet. Hva skulle vi gjøre? Sove mer. Snu døgnet for godt. God plan. Våknet igjen klokken 07.00. That's it mate! Tid for australsk frokost. Ikke akkurat noe grovbrød her nei! Her var det mye godt og mye usunt. Et par toastskiver med Vegemite senere stod skyssen klar. SeaWorld next!

Wrap your laughing gear around this!

I dag var det Marilyn som skulle vise oss rundt. Sammen med datteren og hennes fire barn var vi en stor gjeng som vandret i fiskeparken i Greater Brisbane. So much things to do! Where do we start? Oversikt var tingen!

Mot evigheten og forbi!

Ryan, den minste gutten i flokken, elsket to ting: Løping og klatring. Hvis noe kunne klatres, så var Ryan der. Søppelbøtter, lyktestolper, gjerder. Alt! Men ikke for høyt, han hadde nemlig høydeskrekk! SkyRide skulle derfor vise seg å være en hard nøtt.

Nesten litt som Jurassic Park!

SkyRide tok oss over delfinbassenget. Der gjorde de klar for forestilling. Vi tok turen. Hopp og sprett var nøkkelordene her. For det var mye hopp. Og det var mye sprett!

When dolphins don't cry (they jump)

På vei til parkens største rollercoaster begynte Ryan å klatre igjen. Han var ikke høy nok til å være med. Målestokken viste rødt, så han måtte komme seg høyere opp. Gjerdet var tingen, og han skulle helst over! Stokken skulle vise grønt! Ikke sjans! Daniel holdt ham igjen. I stedet begynte Laura, den nest yngste i gjengen, å kopiere lillebror. Med støvletter kom hun seg opp i apefart og var nesten helt oppe før vi fikk henne ned igjen. Det var da Ryan utbrøt: "Those are really good fence-climbing shoes!" Tipper det var akkurat det selgeren i butikken sa da han solgte de også!

The whole shebang, med unntak av Mitchell

Sjøløveshowet var skikkelig morsomt. Sjøløvene var del av et ordentlig teaterstykke. Sjøløven og resten av "the fish detectives" skulle stoppe hermetikkgründeren og kjeltringen Baloney fra overfiske. Da var det litt ironisk at sjøløven hele tiden skulle ha fisk i belønning for hvert eneste trekk...

Lovens lange arm får en helt ny betydning

Natten kom fort, og parken stengte. Et par pics foran Surfers Paradise i solnedgangen avsluttet vår første hele dag i Australia. Still not sleeping with the fishes. Dette lovet godt.

Daniel med fargeblindtestjakka på

Ryan og jeg etter en fin dag i SeaWorld

It's a whole different world out there!

2009-07-02T04:50:00.000-07:00

Da vi ankom Brisbane stod det en mann og en dame og ventet ved gaten. "JOAHN" viste de stort og tydelig på et A4-ark, og jeg tok det for god fisk at dette måtte være vertsfamilien min! Daniel derimot ble ikke møtt av noen i Brisbane heller. Det begynte å lukte ganske ille for gutten fra Asker. Måtte han bo på gata og kjempe om maten med dingoer? Skulle han være prøvekanin i et prosjekt om hvor dødelig giften til sorte enker er? Eller måtte han reise hjem igjen? Svaret var bare noen få minutter unna: Han joinet meg og familien Hewitt!

Daniel, my roomie og meg

Vi ble med familien Hewitt i bilen og startet kjøreturen til vårt nye hjem! Etter en halvtimes kjøring (på feil side av veien) kom vi endelig frem. Huset var helt nytt og hadde et særs så fancy design, og det skulle bli enda bedre da vi kom inn!

Familien Hewitt's fancy crib!

Huset var langt større enn både Daniel og jeg trodde. Faktisk var det så stort at vi fikk hvert vårt rom, med hvert vårt bad! Vi lesset fra oss bag'er og sekker og satte oss på uteplassen. Der hadde de en stor pool og massevis av eukalyptustrær de lokale koalaene kunne klatre i, sove i og bli høye på. Apropos høy, nesene våre fikk snart lukte noe annet enn hermetisert flymat. Mike fyrte nemlig opp grillen, og det var ikke lite kjøtt han slang på!

Man blir sulten etter 40 timer på reisefot!

Nordmenn har kanskje et rykte på seg for å være storspiste på grunn av høyden vår (og dels også vikingblodet), men med de kjøttmengdene som ble kastet på grillen denne vinterdagen i Queensland kunne vi hatt fest i Valhall i flere uker UTEN å slakte den samme grisen om og om igjen. Det var derfor ikke uventet at vi skulle få noen gjester til!

Plutselig var vi midt i et australsk BBQ-party!

Og det var ikke få som tok seg turen til familien Hewitt! Hele den lokale Lionsklubben kom innom for å se hva slags skapning de hadde invitert fra Norge. Det var derfor mange som ble sjokkert da de oppdaget at vi var to! "Oh no! We got another one!" Neida, de var alle svært så hyggelige mot oss, og selv om vi akkurat hadde ankommet så følte vi oss egentlig ganske opplagte. En bok og en kalender om Norge slo forresten godt an som takkegaver til familien Hewitt, og de besøkende sperret opp øynene da de leste om "the valleys and the fjords from the distant north!" Anyway, festen gikk sin gang og etterhvert dro alle tilbake der de kom fra, en etter en. Tilslutt var det bare Ann, Mike, Daniel og meg igjen, og siden vi nordmenn var gjester så skulle vi bare slappe av og ta livet med ro. "No worries!" De neste dagene skulle nemlig bli fulle av aktiviteter! Så vi tok hintet og slang oss ned på hver vår sofa i tv-rommet med en kald en.

Fotball på TV, kald øl på bordet og noen til å vaske opp. I think we hit the jackpot!

Med en ganske retardert døgnrytme sovnet vi klokken 18.00 under en nokså stor rugbykamp. Daniel og jeg var kjørt. Vi kjente turbulensen vi ikke hadde fått på flyet sakte med sikkert komme frem under øyelokkene. Søvnlysten var for stor! Vi måtte derfor legge oss. Før barne-TV...

The journey has just begun!

2009-07-01T05:16:00.001-07:00

Da var jomfruinnlegget på plass og bloggen er oppe og går! Siden jeg for øyeblikket er i Brisbane så har jeg tenkt til å oppdatere dere som nyter sommeren der oppe i nord med noen historier og bilder herfra. For å gjøre en lang historie kort: Jeg og 7 andre nordmenn møttes fredag 26. juni på Gardermoen for å reise til Australia i litt over en måned, alt i regi av Lions. Dealen var som følger: Vi skulle bo hos en vertsfamilie i 3 uker, på camp 1 uke og tilslutt runde av med 4 dager i Sydney. Høres bra ut sier du? Nesten for godt til å være sant? Det var det vi lurte på også. Det måtte være en hake! Om 40 timer skulle vi få svaret!

Gjengen som dro

Etter å ha flydd ned til Frankfurt og loka rundt i 6 timer var det på tide å sette seg på flyet igjen. Singapore next! Planen var egentlig å holde seg våken i de drøye 12 timene vi var i lufta, og også de 4 neste på Singapore Airport, men 2 kokvarme kluter og 1 film senere lå jeg dypt inne i drømmeland. Det var forresten ikke bare klutene som var forskjellige fra de vanlige innenlandsturene med Norwegian; også antrekkene til flyvertinnene var svært så dristige, og vi gutta måtte selvfølgelig forevige dette.

Sondre, meg, en meget ukomfortabel flyvertinne, Ola og Daniel

I Singapore hadde vi 4 nye timer å drepe. Mest oppsiktsvekkende var kanskje sommerfuglhuset de hadde, som forøvrig var nesten like varmt som gatene på Gardermoen. Her var det fullt av ulike sommerfuglarter som alle var klare for hoven! Hadde jeg visst bedre skulle jeg selvfølgelig ha tatt den med meg! Tross alt er det ikke mye som slår en god, gammeldags sommerfugljakt! Ironisk nok var det en del kjøttetende planter i rommet, så jeg tenkte at de forsvarsløse insektene skulle få være i fred. Langt morsommere var det da med fiskedammen, eller "The Koi Pond" som det så fint stod på skiltet. Hvordan advarsler som "Caution: Hot" endte opp på McDonalds-kaffekoppene er viden kjent, men at det skulle være nødvendig å sette opp følgende skilt inne på en flyplass er bare helt fantastisk:

Fiskedammen på Singapore Airport er ikke engang for sportsfiskere!

Noen timer senere satte vi oss på turens til nå største fly. Det skulle til Sydney, og for første gang i mitt liv fløy jeg i en toetasjers Boeing! Kjipt nok satt jeg i den første etasjen, og vi fikk ikke noen flere kokvarme kluter til å tørke oss i trynet med heller. Det går selvfølgelig an å bruke klutene til andre ting, som f.eks. å kaste på sovende sidemenn osv, men jeg syntes det var så digg å skjule ansiktet mitt bak den glohete kluten at det ble med det.

Sondre og jeg i vindeltrappa på SQ 221

I Sydney var det hasta-la-vista jenter. De skulle alle til Melbourne, mens vi skulle på guttetur til Brisbane! Sondre og Ola skulle til en vertsfamilie på landsbygda for å leve det søte liv som i Home and Away, mens jeg skulle til byen. Daniel hadde enda ikke fått noe beskjed om hvem han skulle bo hos. Han var derfor en smule engstelig. Det er tross alt ikke verre ting enn de lokale slangene og edderkoppene på gata i Australia! Eller er det egentlig det? Stay tuned for more updates!